Etter en langvarig krig på planeten Eternia, har Skeletor sikret seg makten. Han har fanget "The Sorceress of Castle Greyskull" og tapper henne gradvis for krefter. Dette har han klart fordi han er i besittelse av en kosmisk nøkkel, oppfunnet av den smarte lille gnomen Gwildor, som kan åpne portaler til alle steder i universet. Det Skeletor ikke er klar over, er at det finnes en nøkkel til; en prototype som Gwildor har gjemt unna. I et forsøk på å redde "The Sorceress..." blir He-Man, Gwildor, Teela og Man-at-Arms overmannet, og bruker nøkkelen til å flykte. Under den kosmiske flukten blir nøkkelen borte. Skeletor mobiliserer nå en hær som følger etter He-man, og de inntar nå vår verden. Spørsmålet er bare hvem som finner nøkkelen først?!

I min barndom var det få ting som var kulere enn He-Man. Jeg omga meg med He-Man relaterte ting på alle kanter: Tegneserien, tegnefilmserien, postere og diverse figurer. Tegnefilmene hadde jo tidenes kuleste intro... Og når denne filmen kom; Åh du høytid! En sann fryd. Tidenes kuleste film! Jeg hadde til og med den halvt homoerotiske posteren av Dolph Lundgren som He-Man, på soveromsveggen. Ja ja, barn er jo som kjent ikke så veldig kritiske til ting de allerede har bestemt seg for er kult. Men tidene forandrer seg, og jeg ble omsider voksen (Riktignok er det delte meninger om akkurat dette, men du kan jo se på det som en metafor).

Etter å ha besøkt dette universet på nytt nå, i voksen alder, er det en del ting som får min barndoms heltedyrkelse til skurre litt. For det første, er den en gjennomgående snillisme som gjennomsyrer hele He-Man universet. Så mye, at det til tider grenser til sosialistisk propaganda. Dette er noe som er tydeligst i tegneserien. Det hele er ikke så beinhardt og tøft som det en gang kunne virke som. For det andre, oppleves tegnefilmene som langt mer barnslig og moraliserende enn jeg i første omgang hadde bitt meg merke i.

Joda, jeg vet at det kanskje blir litt feil å kalle en tegnefilm for barn, for barnslig... Men når alle episoder avsluttes med en moralpreken av typen "Husk å se begge veier før du går over gaten", og "Vær på vakt når du møter fremmede mennesker alene", er vi nesten inni "Sesam Stasjon"-land, og det føles plutselig litt mer belærende enn det jeg vanligvis ville ha gått god for. Til mitt forsvar var aldri He-Man tegnefilmene dubbet til norsk, så det var ikke all moralen som gikk inn og fikk skikkelig fotfeste i psyken.

Denne snillismen får sin naturlige forklaring når man blir gammel nok til å oppdage at He-Man og Masters of the Universe ble skapt av "Mattel"... Det samme selskapet som ga oss "Barbie"!? OK, allerede her burde det blinke en rød varsellampe. He-Man er, med andre ord, en type Barbie rettet mot gutter. Et litt mørkere univers enn Barbie, med farer og helter, men med en trygg og ufarlig ramme. Opprinnelig var planen å lansere en rekke action-figurer fra "Conan"-universet, men siden Conan var såpass full av både vold, sex og annen umoral, følte ikke Mattel at dette var forenelig med deres familievennlige standard. Derfor ble He-Man skapt. Nesten som Conan, bare snillere... og blondere.

Den tegnede TV-serien ble avsluttet i 1985, og tiden var inne for å gjøre He-man levende. Noe som bringer oss til denne filmen. Og du verden, her var det mye som gikk galt. Det som en gang var verdens kuleste filmopplevelse, er i dag en film preget av hastverk, feil og mangler. Dette er på ingen måte en fantastisk film, men av en eller annen grunn, til tross for sine mangler, klarer den å være ganske så underholdende... Selv i dag.

"Cannon Films" kjøpte rettighetene, og planla en storslått gjenskapning av He-Man universet. Eller rettere sagt, Cannon Films planla å presse mest mulig ut av hver dollar, for så å melke publikum maksimalt, på beste kapitalist-vis. Noe som slo stygt tilbake på dem selv, og endte med å begrave hele selskapet i prosessen.

For den egentlige planen til Cannon var å produsere en storslått "Spider-Man" film. Men selskapet trengte mer penger, hvis de skulle få til dette. Derfor tok de budsjettet til "Spider-Man" og delte det i to. Halvparten gikk til å produsere "Masters of the Universe", og den resterende halvdel gikk til å produsere "Superman IV: The Quest for Peace" (1987). To filmer for prisen av en, og overskuddet skulle brukes på "Spider-Man". Dessverre for Cannon Films, viste det seg at publikum ikke var villige til å svelge hva som helst. For ved å være spekulative, og spare på produksjonskostnadene, ble både "Masters of the Universe" og "Superman IV" ganske så halvhjertede filmer. Begge filmene floppet totalt, og det hele endte til slutt med at Cannon Films gikk konkurs.

Masters of the Universe er tydelig et hasteprosjekt. Skuespillet går fra labert til akseptabelt, på det beste. Verst av alle er muligens Dolph Lundgren, som virker ganske så utilpass i rollen. Selv har han ytret at denne filmen representerte hans absolutte bunnivå som skuespiller. Ganske så dristig uttalelse, når man går gjennom filmografien hans. For tro meg, jeg har sett ham i langt verre filmer enn dette. Da det ble snakk om å lage en oppfølger, nektet Lundgren å stille opp. I den senere tid har han moderert sitt standpunkt noe, og uttalt at han godt kunne tenke seg å delta i en ny He-Man film. Kanskje kultstatusen denne filmen har opparbeidet seg gjennom årenes løp, har hatt noe å si for denne meningsendringen.

Dialogen i 'Masters of the Universe' er keitete, og vi får mange ostete og billige 'one-liners'. Kampkoreografien er fullstendig håpløs, og det virker som om He-Man, den sterkeste mannen i universet, har problemer med å løfte sverdet. Men hvis vi skal se på det positive, er dette et virkelig sinnrikt univers. Og filmen har massevis av action, varierte karakterer og kule innretniger, noe som gjør at dette faktisk er en svært underholdende film.

Denne filmen eliminerer hele bakgrunnshistorien til He-Man. Her er det ingen Prins Adam, He-Man er ganske enkelt bare He-Man. Og ingen Battle-Cat. Det er i hovedsak to grunner til dette: Den ene grunnen var at man her prøvde å introdusere He-Man til et mer voksent publikum. En god ide, som Tim Burton viste oss med "Batman" (1989). Bare litt synd at Mattel hadde enkelte føringer på hva som var akseptabelt av He-Man å gjøre på skjermen.

For eksempel fikk ikke He-Man lov til å forårsake noens død på skjermen. Med en slik snillistisk holdning er det jo ikke så lett å gripe et eldre publikum. Dette løste man ved å gi Skeletor en robot-lignende stormtropp, som He-Man kunne knuse. Den andre grunnen til at historien ble forenklet, var av budsjettmessige årsaker. Man hadde rett og slett ikke midler nok til å inkludere alle effektene dette krevde. Så hvis Cannon Films ikke hadde gapt over for mye ved å prøve å lage to filmer til prisen av en, hadde denne filmen kanskje sett litt annerledes ut.

En oppølger var under planlegging, men da denne ble en økonomisk fiasko, ble disse planene skrinlagt. Et manus var allerede utarbeidet, men ble omskrevet og omgjort til filmen "Cyborg" (1989) med Jean-Claude van Damme. Masters of the Universe gikk over budsjettet og på overtid. Regissør Gary Goddard måtte krangle seg til noen ekstra dager med filming, for å få fullført prosjektet. Alt i alt er dette en uferdig film, med mange feil og mangler. Men det er også en av tidenes mest underholdende "dårlige" filmer.