---

Ingress:

Denne franske historien er om en ung kvinnes søken etter hevn på folkene som kidnappet og torturerte henne som barn. Sammen med en venninne fra et barnehjem, finner de frem til disse menneskene, men starten på en reise av et skremmende helvete er bare så vidt i gang.

Anmeldelse:

Femten år etter at hun klarte å rømme fra et fangenskap bestående av ubeskrivelig tortur, klarer Lucie sammen med barndomsvenninnen Anna å lete opp synderne. Men, Lucie er så hardt preget av sine opplevelser, samt har en så ekstrem trang til hevn, at hun har mistet vettet og synes fullstendig desillusjonert og gal. Anna på sin side havner etter hvert i noe av det samme dilemmaet og marerittet som Lucie, og en ekstrem reise av vold, tortur og umenneskelige fysiske påkjenninger står for dør.

Regissør Pascal Laugier står bak denne franske snakkisen fra 2008, en film som tydelig har gjort seg bemerket både på festivaler og blant horror-fans. Ikke så rart heller dette, for ”Martyrs” er ekstremt særegen, tydelig, skremmende og ikke minst blodig visuelt voldelig. Det hele starter altså med Lucie som barn som klarer å rømme fra et mareritt i fangenskap og blir tatt opp ved et barnehjem. Her blir hun venn med Anna, og vips så hopper vi 15 år frem i tid. Her møter vi på en tilsynelatende idyllisk familie med mor, far, en ungdomssønn og datter. Plutselig ringer det på døra, og utenfor står Lucie, nå voksen, og altså ekstremt hevnlysten!

 

Underholdende uforutsigbar galskap

I starten er det svært vanskelig å skjønne hva Lucie skal til denne familien å gjøre, men etter hvert faller brikkene på plass og ting blir forklart. Det er videre veldig vanskelig å ikke røpe noe av handlingen uten å komme inn på helt sentrale sider. Man kan dog si såpass at det som skjer videre er både rystende, svært grafisk voldelig, men også på sitt helt særegne vis veldig underholdende.

Misforstå rett, det er ikke noe trivelig å overvære alle de utallige voldsscenene og den fysiske smerten flere blir påført her, men regissør Laugier klarer å underholde på den måten at historien tar flere overraskende vendinger og twister som man rett og slett ikke ser komme. Effekten blir slik også desto sterkere, og man sitter hele filmen igjennom og søker svar på hva i alle dager som foregår i dette huset, hva er motivet og i det hele tatt hvordan kan man være slik mot andre mennesker?!

En stor rød tråd igjennom hele historien blir videre også klassiske sympati- og empatilinjer rundt hovedkarakterene. Vold avler vold, joda ofte, men er noe vold mer rettferdig enn annen, mer ”riktig”, forståelig, nødvendig, og så videre, enn annen vold? Som seer blir man gang på gang konfrontert med seg selv og sine meninger rundt slikt, mens man grøsser over tanken på hvordan man selv hadde taklet de bestemte situasjonene som utspiller seg.

 

Martyr

Når det gjelder filmens tittel, er det også vanskelig ikke å røpe noe helt sentralt. ’Martyr’ blir definert som en som har vært vitne til noe bestemt, og videre er dette hele nøkkelen til plottet i filmen. Det hevdes også i historien at menneskeheten har blitt feige, verden har kommet til et punkt hvor ingen lider lenger og gjennomgår motstand i livet. Martyrer er dermed en sjeldenhet, fordi han/hun som er martyr overlever lidelse, med mer… Ja, da kan du kanskje starte å tenke deg til grunner for bruken av all volden i historien.

Rent filmteknisk er ”Martyrs” ganske imponerende. Foruten sminken og alt arbeidet med kroppslige skader, er også slutten preget av godt håndverk som føles ekte og er ganske jævlig å overvære. En svært god innzoomingsscene på et øye er også teknisk særegent ved Laugiers regi. I løpet av filmen ser vi også inspirasjoner fra både japansk skrekktradisjon, mer tenderer innom filmer som ”A Clockwork Orange” og Mikhael Hanekes to versjoner av ”Funny Games”, samt beveger seg i retning motbydelige ”Human Centipede” uten å heldigvis falle så nesegrus usmaklig som denne filmen gjør.

Skuespillet av hovedrollene i Myléne Jampanoi og Morjana Alaoui er veldig bra og er ubehagelig å se på. Filmen er helt klart en prøvelse, særlig om man ikke er vant med visuelt voldelige filmer som i tillegg også problematiserer dette på en troverdig og realistisk måte, noe som gjør denne ekstra sterk.

Fortsetter den franske bølgen av sterk kost

”Martyrs” kan minne om andre kjente nyere franske ekstreme skrekkdramaer og tradisjoner som ”Ils/Them”, ”Inside”, ”Switchblade Romance/Haute Tension”og ”Frontiers”, samt amerikanske ”Hostel” og ”Saw”, bare slik at du skjønner hvor landskapet ligger liksom. Som skrekkfilm er ikke ”Martyr” den skumleste filmen man kan velge. Starten bærer preg av enkelte små skremmescener dog, og man lurer allerede da på hvor filmen vil ta seg i retning. Dette er bare en av flere nevnte sider ved regien på filmen som gjør den underholdende og uforutsigbar. Underveis skjer det også flere skifter som får oss til å henge med og søke svar. Det mest skremmende er nok heller måten folk kan være mot hverandre, noe også virkelige saker bærer vitne om, som for eksempel behandlingen av jødene under 2.verdenskrig, uttallige andre menneskelige eksperimenter opp igjennom historien, samt mer konkret den kjente Fritzl-saken for noen år tilbake, bare for å slenge inn kjappe paralleller til virkeligheten.

Skal man sette fingeren på noe så er det selvsagt en smak og behag-problemstilling hvorvidt man trenger å vise, skildre og utbrodere det voldelige så ekstremt som regissør Laugier gjør her. Til tider får man videre følelser av at filmen nesten, men bare nesten, bikker over i det spekulative og totalt overdrevne rent voldsmessig, som bare for å vise mest mulig tortur, uten så mye dyp substans, mål og mening. Heldigvis veies dette litt mer begrunnet opp innen filmen er ferdig da man forstår sammenhengen bedre. Likevel er det partier i filmen hvor det blir så bråkete, kjøttfullt blodig og hysterisk, at dette nærmest mister sin effekt og går over i noe ufrivillig smålig morsomt og komisk på sitt verste. Filmen vil slik utvilsomt tiltrekke seg splatter- og torturtilhengere, om man kan få kalle dem noe slikt, så vel som skrekktilhengere som også søker noe mer enn bare dette visuelle, og dette er vel og bra, at filmen tilbyr noe på begge sider slik.

Men, historien feiler også litt her og der. Hvorfor tar for eksempel ikke Anna og tilkaller hjelp til visse karakterer, men insisterer heller på å hjelpe dem selv? Er det bare fordi hun ikke selv vil bli tatt av politiet? I så fall gambler hun jo med liv og helse til de aktuelle personene. Dette gjør at historien her blir litt filmatisk, og fjerner seg også litt fra det troverdige bildet og linja den til da har tegnet opp og lagt seg på. Selve motivet og hovedhistorien er også diskutabel til slutt, men med tanke på hva annet jævelig mennesker er i stand til, ja så sluker man faktisk også dette.

Umulig å forholde seg likegyldig til

Hvorvidt slutten og hele historien er fullstendig genial, en pådriver for å tiltrekke seg voldelig oppmerksomhet, og/eller bare er ”morsom” og tankevekkende i seg selv, kan altså diskuteres, men alt i alt er hele greia uansett som et veldig bra bilde på mye ved oss mennesker. Alt fra egoisme, den ekstreme hungeren etter kunnskap, tro, religion, empati, sympati, med mer, faller liksom så godt betegnende på plass etter slutten. Man blir sittende å tenke over hele slutten her, og enten man velger å se på den som det ironiske bildet og kommentaren på oss mennesker undertegnede i hvert fall ser den som, eventuelt noe annet, ja så føles uansett ”Martyrs” som en sterk film både audiovisuelt, tematisk og historiemessig. Det er det ikke alle skrekkruller som klarer akkurat!

Denne historien har sine helt klare moralske poeng og ting den vil fortelle, og dette gjøres for øvrig så godt og effektivt av Pascal Laugier og co at det står stor respekt av det. Så får det være opp til hver enkelt hvor mye historien eventuelt fenger eller ei, om man kjøper plottet. For, filmen ER utvilsomt blant de mer vanskelige (skrekk)filmene å ta standpunkt til, for til dette er den så alt for sær, varierende og henvender seg til så mange sanser i deg som seer at man blir veldig dratt i alle retninger.La oss heller bare slå fast et par ting, som at filmen engasjerer sterkt, er regimessig frisk og stødig, samt er utfordrende å overvære. Man går med andre ord ikke uberørt og likegyldig ifra dette greiene her! Slik slutter hele denne voldsballetten med en rimelig sterk visjon, mål og mening, tross alt, selv om veien dit jammen meg var en prøvelse.