Tucker og Dale er to erkeamerikanske hillbillies av noen kamerater som reiser opp til hytta si for å drikke øl, fiske og slappe av. Men, samtidig kommer de borti en gruppe fisefine skoleungdommer som på grunn av diverse rare omstendigheter og misforståelser tror at Tucker og Dale er to galne, innavla, motorsagglade bondeknøler.

Stakkars Tucker og Dale ville bare ha en trivelig og avslappende kameratslig tur på hytta, men blir heller dratt inn i en blodig og stressende affære! Denne tidvis riktig så festlige tullete omgangen med skrekkparodi funker ganske så godt, selv om filmen oser litt b-film og mangler de helt store høydene.

Selvironisk genrelek

I regi av uerfarne Eli Craig er likevel ”Tucker and Dale vs. Evil” en pen liten sak som altså harselerer godt med skrekk- og slasherfilmen slik vi kjenner den så alt for godt. En gruppe unge studenter er på vei på telttur og kommer borti en bensinstasjon hvor de første gang møter på det uskyldige kameratparet. Fra og med her skal en rekke misforståelser, en haug med forhåndsdømming og uheldig oppførsel, særlig fra Dale, sørge for at ungdommene legger sitt hat på bondeknølene.

Det tar ikke lange tiden før vi får lære Tucker og Dale som de faktisk riktig så hyggelige og sjarmerende karene de faktisk er. Problemet er altså bare at studentene møter dem med fordommer og kjapp motstand uten at de på noen måte fortjener dette. Denne herlige vrien på rollene gjøres kjapt og enkelt, og med en humor som ofte treffer godt. Likevel er det selve denne harseleringen med sin egen skrekkgenre og dens konvensjoner som gjør tonen, stemningene og leken så morsom å overvære. Slenger man også på en haug med blodige scener, overraskende vendinger og sympatiske skuespillere, ja så funker dette godt!

Vanskelig type film

Undergenren i skrekkomedie/parodi har med svært vekslende hell til nå bestått av eksempelvis den evinnelige rekken med ”Scary Movie”-filmer, vår egen ”Død Snø”-franchise, samt den veldig gode ”Shaun of the Dead”, for å nevne noe av nyere dato. Det er ikke lett, verken å leke seg med stereotypier og kjente genregrep, enda verre å få det direkte morsomt og/eller spennende i tillegg. Men med sine karakterer vet vi aldri hvem som skal dø eller overleve i denne filmen, noe som også gjør den underholdende.

Alle bikarakterene stifter vi dog ikke nok bekjentskap til at vi egentlig bryr oss særlig om de går en blodig og brutal død i møte, men selve hovedparet i Tucker og Dale berører oss akkurat nok til at vi bryr oss om dem. Disse to er såpass hjertegode og egentlig så snille som lam at man nesten blir sittende og rope til skjermen over at de dumme fordomsfulle ungdommene er så stygge mot dem. Engasjementet vokser ytterligere ettersom en av dem, Allison, blir venn med dem etter å ha blitt reddet fra drukning. Vennene hennes tror derimot at Tucker og Dalen har kidnappet henne, med mer, og slik blir farsen av misforståelser fort komplett.

Friskt slag i genretrynet

Dette er en frisk blanding av mer eller mindre kjente skrekklisjéer som får sine små, sjarmerende og herlige vrier her og der. Slik skapes en film som med sine beviste ironier og parodier sparker til den ofte hjelpeløst forutsigbare slasherfilmen og setter fingeren på både fordommer og dumheter ved denne, samt også klarer å underholde med spenning, som en hyllest til den.

Noe voldsomt skummelt er dette greiene ikke dog. Filmen fungerer heller som et bedre forsøk på å ironisere over slasherfilmen og dens form, farge og tone. Skrekkgenren må slik som alle andre genre også pent finne seg i å bli harselert med på denne måten, og slik ironisk nok bli minst like underholdende som det den parodierer. Og så har vi ikke minst Tucker og Dale da… to sjeldent likandes sjarmerende hillbillies!