---

Terningkast:


Ingress:

Historien om den lille familien som skal holde orden på Overlook Hotell er bare en av mesterregissør Stanley Kubricks mange mesterverk. Som film alene står ”The Shining” som en påle, både i skrekkfilmhistorien og i filmmediets historie for øvrig.

Anmeldelse:

Jack Torrance tar med seg sin kone Wendy og lille sønn Danny til et avsidesliggende høyfjellshotell hvor han har fått jobben med å passe på stedet mens det har fem måneders vinterstengt. Avskjæret fra omverdenen med storm og stadig mer snøfall, blir den lille familien, med pappa Jack i spissen, stadig mer preget av den innestengte tilværelsen på hotellet. Det hjelper heller ikke på stemningen at det foregår mystiske ting der, og hvor lille Danny synes å ha en sjette sans, kalt 'shining', som setter ham mer og mer ut. Jack prøver å få hodet til å fungere ved å skrive på en roman, men litt etter litt forandres han til noe skremmende og annet enn den han en gang var.


Perfeksjonisten Stanley Kubrick

Det er utrolig mye å ta tak i, både ved ”The Shining” og Kubrick som regissør. Den amerikanske filmskaperens filmer er nærmest alle et mesterverk i seg selv, uforglemmelige, særegne og fantastisk underholdende! ”The Shining” intet unntak, og er i Kubricks hender en også svært spesiell og særegen film som skrekk og grøsser, takket være hans unike stil. Filmen er sterkt preget av Kubricks perfeksjonistiske filmatiske stil, hvor store, klare, ofte vidvinkelbilder dominerer skjermen. Midtstilte objekter i bildene, samt en ellers perfekt balanse i bildekomposisjonene, gir så mange lekre bilder og uforglemmelige utsnitt at disse krangler om å sette seg best på hjernebarken.

Sammen med de unike fargene, mønstrene, arkitekturen og hotellet, skapes scener som for alltid vil bli husket av dem som har sett filmen. En annen ting som virkelig er til stede i filmingen er bruken av steadicam, noe som var relativt nytt i 1980, og som Kubrick brukte i utstrakt bruk i denne filmen. Slik ble de sentrale scenene hvor for eksempel kameraet følger Danny når han sykler rundt i tråkkbilen sin i hotellgangene gjort, mens flere andre eksempler gjøres med det stødige forfølgelseskameraet. I det hele tatt er tydelige, stødige og hundre prosent beviste kamerabevegelser noe som preger denne filmen i stor grad og er også med på å gjøre alle disse uforglemmelige scenene og bildene.

Elementene innenfor interiør og eksteriør farger selvsagt også filmen sterkt. En klar smak av sen 70-talls koloritt i særegne tepper, tapeter, klær og design, rammes inn av Kubricks kameraer. Også de i dag retro- og nostalgiskapende matvarene nede i spisskammerset på kjøkkenet lar nostalgien skyte i været og gjør hele filmen til virkelig også en tidsfilm av dimensjoner. Det er i det hele tatt svært mange enkeltscener og montasjer fra dette hotellet som til sammen mesterlig er skudd sammen og skaper alt det hva ”The Shining” er av en filmopplevelse.

Kubricks blikk for perfekte og slående bilder vises for øvrig igjen i alt fra helikoptersveip over fjell, natur og hotellet, til innzooming av den uforglemmelige store labyrinten som ligger på baksiden av hotellet. Selv denne er perfeksjonert i sin form og størrelse, og befester liksom så mye av det som også filmes og vises fra inni hotellet. Til tross for at handlingen blir stadig mer og mer skremmende, forstyrrende og stressende for de involverte, behersker Kubrick seg filmen ut med verken å bruke frenetiske bilder, klipperrytme eller liknende typiske skrekkgrep og effekter. Slik skaper han en perfeksjonisme i all galskapen, og hans preg som ’auteur’ kommer virkelig til syne her og på denne måten, altså en kunster med helt særegne trekk og kvaliteter.

 

Trekløveret familien Torrance

Historien om ondskapens hotell har veldig få skuespillere i front størstedelen av historien. Jack Nicholson i rollen som forstyrrede Jack Torrance er like legendarisk gjort som den er uforglemmelig. Med sine helt karakteristiske øyne, skrekkblandede humor og djevelske smil, er det en god grunn til at hans rolle i denne filmen ble så uforglemmelig. Det interessante er at Nicholson egentlig spiller veldig overtydelig, med fakter, grimaser og virker fullstendig gal og vill, men likevel funker det og oppleves ikke som slitsomt overspill. Nettopp dette sier litt om hvordan han klarte å gjøre karakteren til sin egen.

Mot ham spiller Shelley Duvall i en rolle som også imponerer stort. Rollen som Wendy virker nemlig minst like slitsom etter hvert som den Nicholson gjør, mye fordi hun også skal gjennomgå denne utviklingen mentalt og psykisk når hun ser sin mann går igjennom sin skremmende forvandling. I enkelte scener, spesielt mot slutten, ser Duvall så ekstremt sliten, trøtt og desperat ut at man får helt vondt av å se på henne. Hvis man legger til fakta om at regissør Kubrick bevisst slet henne, og andre skuespillere, ut med uttallige gjentagende tagninger av enkelscener, ja så skjønner man lettere at hun faktisk også er helt utkjørt når man ser henne. En helt bestemt scene skal visstnok ha blitt gjort hele 127 (!) ganger før Kubrick var fornøyd, og står som en av tidenes mest repeterende enkeltscener innspilt på film. Forholdet mellom henne og Kubrick skal videre ha vært ganske varierende og til tider bråkete, noe som ikke er rart med regissørens brutale behandling av sine skuespillere.

Hvorvidt lille Danny, spilt av Danny Lloyd , fikk samme utmattende behandling vites ikke. Det kan dog ha vært slitsomt for ham også, for gutten som var 7 år under innspillingen, spilte kun i en ubetydelig tv-film etter dette, og forsvant så fra skuespilleryrket. Når dette er sagt, så må man si at lille mister Lloyd må være en av de aller best castede barneskuespillerne noen gang! Hans utseende, skuespill, sjarm og blikk gjøres fortreffelig av ham, skjønt trolig igjen godt hjulpet av Kubricks uttallige scenetagninger. Lloyd skaper en sympatisk og empatisk karakter så sterk at han, sammen med pappa Jack og mamma Wendy, er en familie og karakterer som står knallsterkt ut i historien, alle på hvert sitt vis, samt sammen som trekløver.


En helt spesiell skrekkskildring

”The Shining” er Stanley Kubrick og hans manusforfatter Diane Johnsons bearbeidelse av Stephen Kings novelle med samme navn. Det er en kjent sak at King selv aldri likte denne filmatiseringen. Mye av dette kan kanskje ha noe med at mye av det overnaturlige og typisk King-aktige ved historien ble skrevet ut eller om. I bearbeidelsen av Kings historie ble mye av det overnaturlige tonet ned til fordel for det menneskelige dramaet og psykologiske i historien. Som regissør var han mye opptatt av likevel ikke å overforklare alt, men heller la enkelte ting henge i luften og ikke mate folk med fasitsvar hele tiden. Derfor er enkelte scener også preget av dette, som når en ball kommer trillende til Danny som utav intet, at kvelemerker på halsen hans viser seg, med mer. Selve sluttbildet i filmen understreker dette kanskje best, hvor kamera zoomer inn på et bilde på veggen i gangen på hotellet og man sitter og klør seg godt i hodet etterpå.

På slikt vis skaper Kubrick en skrekkhistorie som sakte men sikkert eskalerer i galskap, får personer til å bli galne, men likevel forteller dette på en svært behersket filmatisk måte. ”The Shining” skaper også sine stemninger med en utrolig uggen, bråkete og ubehagelig musikk og lydbruk som reflekterer karakterenes opplevelser og psyke. Til sammen blir historien om Overlook Hotell og dens lille familie en film som for alltid vil stå i filmhistorien som et mesterverk, rett og slett fordi den gjør et så uslettelig sterkt inntrykk og hvor bildene fra filmen sitter som klistret i hodet etterpå. Som et ekstra kvalitetslag ved filmen er det at man for hver gang man ser den oppdager nye ting og får en nærmest ny opplevelse av den, man ser stadig større kvaliteter i filmen. Filmen er blant Kubricks mer folkelige og ”lettspiselige” filmer, tross alt, og slik klarer den også å fungere som en bro mellom folket og hans mer spesielle og sære stil som regissør og øvrige filmer. Genialt!