Det billedskjønne turiststedet Geiranger kan ta pusten fra selv oss nordmenn, men det kan også fort bli et livsfarlig sted. Det rasutsatte stedet er bare et av uttallige steder i Norge som kan rammes av et stort og dramatisk ras. I 1934 tok eksempelvis et ras ved Tafjord 40 menneskeliv da en 63 meter høy bølge feide inn over tettstedet. Dette kommer til å skje igjen, man vet bare ikke når, men med hypermoderne utstyr og konstant overvåking forsøkes det å være på vakt over det som er uunngåelig, nemlig selve skredene, men som forhåpentligvis med tidlig varsling i hvert fall kan redde liv.

Den avtroppende geologen Kristian skal akkurat til å flytte med sin familie til Stavanger i ny jobb. Men de siste dagene skjer det urovekkende forandringer i målingene rundt et rasovervåket fjellparti. Kristian forsøker å få sine medarbeidere til å forstå alvoret i situasjonen og får dem til å sjekke ut området. Plutselig skjer det verst tenkelige, fjellsiden kollapser, faller ut og skaper den fryktede tsunamibølgen. Kristian, hans kone Idun som arbeider ved Geiranger Hotell og deres to barn, har nå bare 10 minutter på å få seg selv og andre i trygghet før bølgen treffer innerst i fjorden.

Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp har æren av å stå i hovedrollene i Norges første katastrofefilm. Regissør Roar Uthaug viser igjen på god vei, som også med sin genresterke ”Fritt Vilt”, at han virkelig mestrer genren med dens spenningsoppbygning, karaktertegninger og engasjerende driv. Joner og Torp er også på sin side stødige, troverdige og sjarmerende som par og foreldre. Joner har som vanlig denne smått rufsete og vittige fremtoningen, noe som kanskje gjør at han også virker litt småhysterisk rundt det som skjer i forkant av raset. Hvorfor han er såpass rar og ”smågal professor”-type skildres det dog mindre om. Hans kollegaer virker i hvert fall ikke like engasjert og stressa over det som skjer, før det er for sent. Et ofte litt for mye filmatisk manus preger også særlig Joner, som må lire av seg typiske utsagn som man har hørt alt for mye av før.

I filmens første del, som også er dens klart beste, ser vi altså Kristian som nokså klisjémessig forsøker i riste litt fornuft inn i den typisk irriterende likegyldige sjefen sin, spilt av Fridtjov Såheim. Stereotypiske fremstillinger trenger seg raskt på slik, mens også noen tafatte arbeidskolleger irriterer litt, all den tid disse vel i realiteten bør være litt mer drillet på en slik mulig katastrofealarm enn hva de fremstilles som? Likevel, oppbygningen til bølgen er både lang, god, grundig og godt opplysende nok til at det er umulig ikke å bli engasjert.

Så kommer bølgen. Visuelt og lydmessig imponerende buldrende, storslått og herlig. Her har man heldigvis verken overdrevet eller pøset på med for mye av det gode, det virker rett og slett bare godt troverdig. I filmens andre del daler nærmest naturlig spenningen og nerven drastisk. Igjen står vi med rotete og kaosliknende scenarioer, joda, men vi får lite oversiktsbilder over katastrofen, selvsagt grunnet økonomiske rammer i spesialeffekter og slik. Derfor er det imidlertid imponerende hva man tross alt har fått ut av det hele her. Andredelen av filmen bærer likevel preg av å være mer ”billig” og enkel, ja så enkel at vi følger den nå splittede familien på fire som desperat leter etter hverandre, noe som ikke vil overraske noen, dette er veldig erketypisk handling, småkjedelig og svært forutsigbart utført. Undervannsscenene er dog gode og riktig klaustrofobiske, men vi får aldri følelsen av at det ikke kommer til å gå bra, til det er nemlig hele filmen akkurat litt for forutsigbar dessverre.

I det hele tatt, ”Bølgen” er på både godt og vondt sterkt preget av å være en genreetterstrebende film. Rent filmteknisk er den flott utført og man blir virkelig revet med. De øvrige mange klisjé- og genremarkørene gjør det imidlertid svært enkelt å lese hva som vil komme, og da menes selvsagt ikke bare selve denne katastrofale bølgen. Alt dette gjør at filmen aldri blir særlig spennende eller overraskende utover det man vet kommer og det hele føles slik som en tilfredsstillende film som ble akkurat slik man hadde forventet egentlig. Ikke noe galt i dette, men i det store katastrofefilmbildet så gir det ikke noe overveldende opplevelse. I det lille Norges-bildet derimot, gjør det bittelitt mer inntrykk, men rett skal være rett, hadde dette vært en amerikansk katastrofefilm så hadde man ikke blitt slått i bakken av denne helheten.