To tilsynelatende fremmede menn våkner opp fra bevissløs tilstand i et mørkt, skittent og falleferdig offentlig toalett. De er begge fastbundet med kjetting i hver sin fot, og mellom dem ligger en mann som har skutt seg selv i hodet. De to er Dr. Lawrence Gordon og den unge fotografen Adam. Sjokkerte og desperate innser de etter hvert at de har blitt offer for den psykopatiske ”Puslespill-morderen”…

Slik starter det som ble tidenes mest innbringende skrekkfilmserie, noe som videre tyder på at regissør James Wan med denne langfilmdebuten startet på og fant frem til noe som virkelig engasjerte og heftet skrekkfans over hele verden. Vårt første møte med den svært så intelligente, detaljerte og utspekulerte seriemorderen ”Jigsaw” var da kanskje også det beste av de totalt 7 filmene som ble laget i serien mellom 2004 og 2010.


Karakteristiske ’Jigsaw’

Historien om denne morderen ble skrevet av James Wan selv og Leigh Whannell. Sistnevnte spiller interessant nok også en av hovedrollene i filmen som stakkaren Adam som altså våkner opp i dette svært så fæle dilemmaet. I rollen som Dr.Gordon er Cary Elwes. Historien er forholdsvis enkel på overflaten og går rett på sak med disse to mennene som mer og mer psykisk og mentalt settes opp mot hverandre inne på toalettet; vil de hjelpe hverandre, eller vil de forsøke å drepe hverandre for å redde seg selv? Takket være den utspekulerte planen til bakmannen Jigsaw får de etter hvert flere hint, puslespillbiter og grep til disposisjon, eksempelvis hver sin sag, en båndopptaker, en mobiltelefon, en pistolkule, med mer. Mens timene går og frustrasjonen deres stiger tilsvarende, hopper historien frem og tilbake mellom dette toalettet, tilbakeblikk i livene til mennene og hendelsene som førte frem til toalettet, samt et polititeam på utsiden som jakter Jigsaw men som ikke vet hvor noen av partene befinner seg.

Variasjonen av både karakterer, steder og historielinjer blir slik variert og god, og man føler man må følge med for å henge med, såpass innviklet er det heldigvis. Selve mesterhjernen Jigsaw skildres for det meste som en mystisk person, gjerne ofte skjult av forkledninger og masker. I sin syke lek begrunner kidnapperen og morderen utvelgelsen av ofrene ut i fra deres moralsk levde liv, hvorvidt det er forkastelig og i tillegg om man har satt stor nok pris på livet eller ikke. Om man kommer til kort her, ja så kan man være morderens neste offer.

Fremstillingen av intelligente og utspekulerte mordere på film er mildt sagt mange og varierte. I tilfellet med Jigsaw fikk vi imidlertid en såpass ny, særegen og fascinerende gal skikkelse at dette nok mye er med på å forklare folks fascinasjon over hele ”Saw”-landskapet. En liten ting som skiller Jigsaw en del fra ganske mange andre mordere, er dessuten at han bare indirekte dreper folk, han får dem heller isteden til å drepe seg selv eller andre igjennom å sette dem i sine totalt gjennomtenkte og sikre feller og settinger. Skuespiller Tobin Bell i rollen som Jigsaw har noe veldig særegent over seg og passer liksom veldig godt i rollen som mesterhjernen.

Hans motiv for å sette sløve mennesker opp mot hverandre, for å få dem til å skjønne hvor verdifullt livet er, føles selvsagt like teit, meningsløst og dobbeltmoralsk som det likevel også interessant nok føles herlig tilfredsstillende og brutalt underholdende. Hvem liker ikke å se slaskete og umoralske folk bli satt til veggs, skjerpet opp, gitt en ørefik for å bli litt mer bevisst hva salgs moralsk forkastelig liv de har?! Om de fortjener Jigsaws brutale behandling av den grunn, ja det blir en annen sak, men jeg vil påstå denne ”irettesettelsen” ifra morderen treffer noe tilfredsstillende i oss som seere, både fordi vi møter oss selv i døra rundt det å være sløv, egoistisk og umoralsk innimellom i livet, samt at det fryder oss å se slike ”idioter” få som fortjent rent underholdningsmessig.

Jigsaw innehar rett og slett en seriemorders forvridde oppfatning av at han tror han har rett til å dømme andre for deres synder ved selv å begå grove synder. Liknende morderkarakterer har vi sett eksempelvis i John Doe fra ”Se7en” og Hannibal Lecter, begge karakterer som hever seg over andre mennesker og dømmer dem for deres livsførsel på et eller flere plan. God gammeldags og rivende ruskende galskap i stor skala dette altså!

Rent visuelt er det flere sentrale aspekter som føles genialt ved ”Saw”. Morderens bruk av den karakteristiske dukken, med spiraler på sine to store kinnbein i ansiktet, et grisehode som maske, samt fargebruk av blodrødt, svart og hvitt, skaper videre noe visuelt slående og creepy skummelt som er vanskelig å glemme. Det setter seg godt på netthinnen og er videre slik med på å lage en aura og atmosfære rundt skikkelsen Jigsaw. Han fremstår nærmest med sin store kappe som en tryllekunstner, en magiker, heks eller trollmann, noe som også mystifiserer ham veldig. Dette gjør ham selvsagt også langt mer spennende enn en kjedelig vanlig mann som morder. Jigsaw tramper dermed også glatt inn i rekken liknende filmatiske uforglemmelige maskemordere, som Michael Myers, Jason Voorhees, Freddy Krueger og Ghostface fra ”Scream”-serien. Hele dramaturgien rundt Jigsaw er rett og slett såpass stilfullt orkestrert, presentert og gjennomført at dette i seg selv er fascinerende og spennende ved filmen ”Saw”!


Bra og intelligent skrekk, eller spekulerende graps?

Dilemmaet med denne filmen er hvorvidt det føles ”nødvendig” for helheten å fokusere så mye på lidelse. Det gjelde seg kroppslige skader, psykisk tortur og for eksempel lange truende scener med et sjokkert barn. Her skilles nok mange publikummere og kritikere kraftig, og her legges nok også helt klart både grunnlaget for inntrykket og meningene man sitter igjen med av en slik film. Sagt på en annen måte, om man blir så blendet av volden og grapset i slike filmer, ja så kan det være vanskelig å se eventuell genialitet som også ligger i filmen(e). Videre kan dette innebære at man ikke ser skogen for bare trær altså, og at man sterkt farges følelsesmessig av dette. ”Saw” skal dog selvsagt virkelig rive i magen, hjertet og hjernen, det er mye av hovedpoenget med disse sterke virkemidlene.

Interessant nok må det her nevnes at undertegnede synes denne filmen er langt mildere enn han syntes å huske at den var. Hva kan dette så skyldes? Det er nå 11 år siden filmen kom ut og ble sett, noe som kan forklare at man siden denne gang har blitt foret med langt verre, jævligere og selvsagt grovere visuelle voldsfilmer siden den gang. For, ”Saw” startet da også noe litt nytt innen skrekkbølgen som fulgte, nemlig disse visuelt spekulerende og tydelig voldsfokuserende filmene. Foruten sine egne 6 oppfølgere, hvor den ene filmen var mer brutal, grotesk og oppfinnsom i jævelskap etter den andre, kom også flere ”Hostel”-, ”Texas Chainsaw”- og ”Wrong Turn”-filmer, samt en haug enkeltstående skrekkruller som ofte fulgte opp "Saw" som en slags døråpner i sitt utilslørte blodige fokus på kroppslige skader og lidelser.

Så… enten man tiltrekkes eller vemmes veldig av disse grepene i ”Saw”, kan man ikke stikke under en stol at James Wan også gjør flere andre sentrale grep i sin regi som er med på å gjøre filmen audiovisuelt slående. Et tøft og suggerende musikalsk gjennomgangstema viser også at man her har tenkt igjennom det med å få filmen til noe særegent. Med sitt kjenningsmusikktema, styrkes produktet og idéen ”Saw” ytterligere, musikken blir slik bare nok et grep for å få oss til å forbinde filmen og filmserien med noe konkret, foruten Jigsaw selv, maskene, dukken, de groteske fellene, med mer. Wan viser også med flere enkelte scener at han makter å overraske. Typisk ser vi dette når man med bilde og stemning får oss til å nærmest automatisk se på noe bestemt i bildet, eksempelvis Jigsaw-dukken, for så å plutselig skremme oss ved å la noe helt annet i bildet bevege seg. Slik forledes oppmerksomheten til noe bestemt, han bryter forventningene våre, noe som gjør at vi skvetter og overraskes. Dette høres kanskje litt banalt enkelt og elementært vanlig ut, men alt for mange skrekkfilmer blir forutsigbare fordi det her ofte nettopp er dukken som beveger på seg som forventet, og ikke det andre uventede i bildet!

Andre overraskelser skjer hovedsakelig i historien, sentrale vendinger og nye opplysninger i plottet som man fort ikke ser komme. Ikke alt virker like troverdig dog, det er for eksempel merkelig at de to mannfolka på toalettet ikke vier mer oppmerksomhet til den døde tredjemannen i rommet. Dermed får man også ørlite følelsen av beleilighet i handlingen, selv om dette stort sett ikke overskygger den geniale planen til Jigsaw, eller ødelegger troverdigheten i filmen nevneverdig. Det er derfor likevel fascinerende å se en film og historie som i hvert fall føles og virker godt og dedikert gjennomtenkt, i motsetning til mer daffe, uengasjerte og forutsigbare dusinhistorier og skrekkfilmer. Dette blir slik nærmest som en tilfredsstillende side ved filmen i seg selv for mange skrekkfans, som kanskje føler at ting er tatt på alvor og virkelig forsøkt skapt som noe nytt og eget innen genren her. Denne uttenkte og planlagte historien reflekterer også tilbake på Jigsaw som selv nettopp har tenkt ut, beregnet og planlagt alt ned til minste detalj og mulige utfall. Han er derfor også alltid et skritt foran alle andre, noe som gjør ham både skremmende, uforutsigbar og skummel som karakter og person.

En frisk, dedikert og befriende engasjert helhet

En kan analysere plottet, manuset og historieelementene og delene så godt en bare orker her, men til slutt må det uansett sies at den intrikate historien overgår svært mye av skrekkfilm, både hva (syk) realisme, troverdighet og logikk angår. Hvor mange slashere og skrekkfilmer har ikke hatt en historie og troverdighet som direkte suger, eller hvor mange ganger har man ikke himlet med øynene når klimakset kommer? I ”Saw” sitter man mye mer og nikker forstående med hodet og blir overrasket flere steder, isteden for å sukke oppgitt over klisjeer på løpende bånd og tafatte forutsigbare jump-scares. Så, rett skal være rett… ”Saw” skal æres fordi den aldri blir kjedelig og forutsigbar, noe majoriteten av skrekkfilmer ofte altså dessverre blir. Det er dog enkelte spørsmålstegn man stiller seg til noen spesifikke ting som skjer her, eksempelvis tilknyttet menneskelig fysikk og liknende, men dette kan ikke røpes her for dem som ikke har sett filmen. Enkelte grep som ristende kamera, hakkete og speeda opp bildehastighet, føles dessuten litt for mye filmatisk, man blir liksom dratt for mye ut av fiksjonen og tenker fort at det er en film man ser. Dette gjør dessverre litt med innlevelsen de få gangene grepene brukes.

Regissør Wan fant ikke helt opp skrekkruttet igjen med denne filmen, men viste at ny, frisk energi og entusiasme virkelig gjorde godt innen skrekkfilmgenren og bransjen, noe han også har fortsatt med å vise i sine senere filmer som særlig ”The Conjuring” og ”Insidious” som igjen glimter til med Wans kjennetrekk som overraskende og direkte god stemningsskapende regissør. Han utviser en smittende ambisiøs og engasjert vilje her til å skape sitt eget, nye og skremmende univers, noe han på lang vei også klarer, enten man selv personlig liker det man ser eller ikke! Igjen står ”Saw” som en aldri så liten klassiker i skrekkhistorien, som en film som både tilbyr en skikkelig uggen, skummel og marerittaktig stemning, som klarer å overraske både med sine smarte og smakfulle jump-scares, samt tilbyr en såpass dedikert og frisk historie at det smitter over på hele filmen. "Saw" er, om ikke annet, et groteskt men også treffende portrett på det syke ved menneskesinnet. Hadde bare enhver skrekkfilm som lages vært såpass skarp…