Sam Raimis andre film om de onde kreftene ute i skogen starter litt merkelig og mistenkelig likt slik førstefilmen startet. Ash kjører til hytta sammen med en date, slik han også gjorde med sine tre venner i førstefilmen. Denne noe forvirrende og like starten på historien kan fort oppfattes forvirrende. Er ”Evil Dead 2” en remake eller en oppfølger? Hvordan kan Ash være så dum at han returnerer til dette onde stedet etter forrige gangs hendelser?

Raimi skal visstnok ha mistet rettighetene til førstefilmen og følgende valgte han å ”starte på nytt” med denne filmen. Handlingen er følgende også veldig lik i disse to filmene, men både budsjettet og graden av surrealistisk skrekkomedie er skrudd opp flere hakk fra første omgang!


Det sløses ikke med tid og effekter

Raimi kjører usedvanlig kjapt i gang galskapen denne gang. Det har gått knappe 5 minutter før helvetet bryter løs og det svevende kameraet, akkurat som i førstefilmen, illustrerer de onde kreftene i denne skogen. Ash sin date blir drept og blir innpåsliten demon, og Ash blir selv angrepet og regelrett filleristet av de enorme kreftene som utløses. Ikke lenge etter ankommer det to par til, det ene paret er barna til professoren som holdt til i hytta opprinnelig. De finner fort ut at denne er død grunnet en båndopptaker som er i hytta og hvor han advarer mot kreftene, samt at det kun er ’de dødes bok’ som holder på hemmeligheten for å få stoppet den demonske kraften og forbannelsen der.

Fra og med her er det et nesten non-stop galskapens sirkus som utspiller seg i hytta og skogen rundt. Raimi pøser på med voldsomme effekter, i alt fra kulisser som beveger på seg i trær, interiør, vegger og dører, via groteskt sminka demoner, til stop-motion animasjon som ser ut som om Ivo Caprino skulle ha laget den. Denne salige blandingen av effekter og virkemidler formidler en riv ruskende vill galskap over stedet som fort også blir forsterket av Ash sin oppførsel og tilstand. Han blir selv nemlig bitt og angrepet og blir delvis til en demon, men av en eller annen grunn klarer han å stå imot forandringen, de demoniske kreftene klarer ikke få taket i ham. Det kan virke som om sola og soloppgangen delvis motvirker forbannelsen, samt at et konkret smykke klarer å holde ham i menneskeskinnet, men bare delvis altså!

Likevel, Ash blir fort rimelig gal i hodet uansett, og skuespillet til Bruce Campbell er igjen fortreffelig og hysterisk godt gjort! Ingen klarer å spille gal bedre enn Campbell, med sine store stirrende øyne, klare og tydelige ansiktstrekk er det en fryd å se ham bli koko! Som et ytterligere filmatisk grep for å illustrere galskapen, har Raimi kjørt opp hastigheten i enkelte scener, slik at det ser ut som ting går enda mer villere og heftigere for seg, men uten at det blir alt for tydelig oppkjørt bildetempo.


Dynket i blod, og humor

Foruten mer heftige effekter, tempo og hysterisk action, er også ”Evil Dead 2” som dynket i humor og groteskheter som får oss til å le i skrekkblandet fryd. Som eksempel kan nevnes en avkappet hand som lever sitt eget liv og som Ash må jakte på. Her lekes det virkelig med både effekter, humor og galskap! Hysterisk voldsbruk, enorme blodspruter og andre overdrivelser gjør dessuten filmen til noe nærmest parodisk på seg selv, og skaper videre en svært underholdende helhet som bare må ha vært helt syk i 1987. Ja, så vilt skal det etter hver gå for seg at man skjønner at historien også vil nærme seg noe annet, en annen virkelighet, og slutten ender da også opp med å legge veien åpen for en fortsettelse som går nye veier.

”Evil Dead 2” er kort oppsummert både større, villere og enda galnere enn førstefilmen. Dosen av vill humor er skrudd flere hakk opp, mens den mer vemmelige og skumle stemningen som ble bygget opp i ”The Evil Dead” er nesten borte, i hvert fall om man har sett begge filmene. Sam Raimi gjorde noe veldig eget og uforglemmelig kreativt og surrealistisk med denne filmen som gir den et slående sterkt skrekkomediepreg som fremdeles funker overraksende bra! Ser vi bort i fra enkelte veldig utdaterte effekter, er det også flere som funker bra fremdeles blant de andre effektene, særlig de som er gjort med sminke og i reelle materialer som trær, greiner og liknende. Scenen hvor Ash virkelig blir gal og der hele rommet blir ”levende” er særdeles kult bra gjort og laget!

Slik sett må filmen sies å ha nærmest alt hva en skrekkentusiast kan like av blod, gørr, effekter, hysterisk sort humor og et forrykende tempo som gjør at filmen aldri blir kjedelig. Rett og slett en gavepakke fra Raimi til genren dette her, i en film som funker veldig godt som underholdning også i dag!