---

Terningkast:


Ingress:

I likhet med sine monsterbrødre i Michael Myers, Freddy Krüeger og andre galninger, ble også karakteren Jason Voorhees introdusert for film- og populærkulturen igjennom en skrekkserie av filmer. I 1980 gjorde Sean S.Cunningham denne klassikeren, historien om en gruppe svært uheldige ungdommer som får seg en litt tøffere campingtur enn de trolig hadde regnet med.

Anmeldelse:

Vi befinner oss ved Camp Crystal Lake, et område i den amerikanske utmarka bestående av et vakkert stort tjern, med rundtliggende skog, tilhørende hytter, båter og friluftsområder. Her er en gruppe unge voksne i ferd med å gjøre i stand leirplassen til videre drift. Stedet har forfalt en del de siste årene. For 20 år siden skjedde det nemlig en stygg tragedie på stedet, der tre mennesker døde, to av dem ble drept, den tredje druknet. Det er denne hendelsen som innleder ”Fredag den 13nde”.

Stemninger etableres og forsterkes

Så hopper vi ca. 20 år frem i tid. Ny energi, nye folk og en oppussing av stedet finner altså sted. Lokalbefolkningen i området har derimot ikke glemt hva som skjedde, og de kaller derfor stedet fremdeles for ’Camp Blood’. En lokal hillbilly med navn Ralph prøver dessuten å advare ungdommene om at de er dødsdømte om de fortsetter å være på stedet.

Med den innledende sekvensen går filmen rett på sak og forteller oss at en drapslysten morder går etter, i hvert fall tilsynelatende, sexhungrige ungdommer, og hva annet som plager morderen utover dette må man vente litt lengre med å få svar på. Filmens særegne pustelyder og ”puste-musikk” slår oss med en gang. Dette geniale trekket kan minne mye om det samme effektive og karakteristiske lydbildet fra eksempelvis ”Halloween” med dens spenningstema, dog altså helt annerledes utført her, men altså mye likt i all sin enkelhet og effektive iørefallenhet. En øvrig tydelig ”Psycho”-aktig inspirert musikk av Harry Manfredini, med hissige strykere i sentrum, setter videre tonen og stemninger filmen igjennom svært godt.

Locationen med denne Camp Crystal Lake er både naturskjønn vakker og idyllisk, i hvert fall i strålende sommersol og dagslys. Når mørket faller på og et voldsomt regnvær etter hvert feier over stedet, ja da får stemningene en litt annen tone. Det er nemlig noe utrolig ekkelt over dette stedet, øde og avsidesliggende, med skog, trær og for langt borte til at noen folk kan høre deg skrike. Denne kontrasten mellom stedet i dagslys versus i mørket, blir på en merkelig effektiv måte ekstra påfallende og slående på et slikt sted, tidvis også stemningssatt med blått fullmånelys over Crystal Lake.

Ren, pen og effektiv

I likhet med sin klassikerbror ”Halloween”, er også dette ungdomsmarerittet i det store og hele smakfullt effektivt, pent og oppbyggende rent gjort. Her pøses det ikke utålmodig på med umiddelbart blodbad eller hysteriske hendelser. Nei, som med flere andre eldre slashere og klassikere innen genren tar også Cunningham, bortsett fra med den innledende sekvensen, seg god tid med å bygge både karakterer, tematikk og hendelser opp. Det går relativt lang tid før ting virkelig begynner å skje. Men så slår etter hvert altså denne brutale morderen til. I tilfellet med de respektive drapene så er det interessant å se hvor varierte de er, både i konkret fysisk utførelse av morderen, samt også i filmatisk utførelse. Noen av drapene blir nærmest ikke vist i det hele tatt annet enn med et overraksende og forvridd smerteuttrykk i offerets ansikt, andre blir dratt litt lengre ut med mer blod, skrik og skrål. Mengden blod og gørr er i det hele likevel rimelig milde saker i en versjon som tydeligvis er den amerikanske klippede. I dette tilfellet oppleves likevel filmen uansett bare smakfullt gjort, og ikke alt for latterlig tamt heldigvis.

Med eller uten sensurerte klipp, føles uansett drapene både altså litt varierte men da også mer uforutsigbare i utfoldelse og hendelsesforløp. Et par riktig så overraskende og grøssningsfremkallende drap krydrer enda mer med sine uforutsette inntog. Sagt på en annen måte, ”Fredag den 13nde” vil klare å overraske og skremme selv i dag, ja til og med om man har sett filmen før og kanskje ikke husker akkurat hva som skjer der og der, noe som er veldig kult.

I retrospektiv er det også morsomt å se på filmen i blant annet skuespillerne. Kevin Bacon er med her i en av sine første roller, og han er, sammen med nesten samtlige mannlige karakterer slank og tynn, langt i fra dagens (amerikanske) samfunn hvor menn og folk generelt er blitt mye tykkere, og/eller langt mer trent og muskuløs i slike ungdomsfilmer. Også som et tidsbilde blir derfor ”Fredag den 13nde” slik interessant, og viser tilbake på en tid, med tradisjoner, normer og sosiale sider som har forandret seg betydelig og merkbart.

Starten på noe stort

Langt i fra alle amerikanske remaker slår like godt an som det ”Fredag den 13nde” gjorde. Historien om Jason Voorhees og gjengen er nemlig en nyversjon basert på Mario Bavas ”A Bay of Blood” fra 1971. Mye fantastisk kan sies om Bava og den italienske giallo-tradisjonen, men amerikanske ”Fredag den 13nde” er uansett en av de aller største og første slasherne, sammen med nevnte ”Halloween”, til å virkelig dra i gang den amerikanske slasherbølgen som fulgte, samt å kickstarte de mange maskekledde seriemorderne innen særlig amerikansk skrekkfilm. Selv om effekt- og sminkemester Tom Savini i realiteten fikk briljere med sitt arbeid i denne filmen, ble den forståelig nok klippet kraftig ned til kino og hjemmekinomarkedet. Om man derfor altså ser den sensurerte utgaven, ja så vil ”Fredag den 13nde” i dag fremstå som veldig mild og slik også ha mistet en del verdi med dette bortklippede materialet. Ikke alt av sminkearbeidet kan dog sies å holde seg i dag, med eksempelvis svært tydelige maskeoverganger, klare fargeforskjeller i hudnyanser, med mer, kanskje best synbart i den gode billedkvaliteten på blu-ray.

Sett under ett kan det sies at ”Fredag den 13nde” i dag ikke er forferdelig skummel, ei heller vil sette hjertet i halsen på dagens generasjon. Likevel er det gledelig at nettopp filmens ”mildhet”, den enkle og stilfulle formen, i dag kanskje mer fremstår som spennende og gir filmen en kvalitet av å ha et mystisk preg. Ser vi på dagens nærmest hysteriske og bråkete slashere, ja så kan man fort sette pris på denne gamle traverens litt mer behagelige spenningsoppbyggende fremtoning. Og, man sitter blant annet fremdeles og lurer fælt på hvem denne morderen kan være, og når avsløringen kommer, ja så er det ikke minst med en såpass særegen vri og sjelden variant av morderen, at det selv i dag faktisk hører til sjeldenhetene. De av dere som har sett filmen vet hva jeg nå snakker om, og legger man også til filmens fremdeles sjokkerende og overraskende slutt, ja så bør denne klassikeren absolutt fremdeles ha en veldig god underholdningsverdi.