---

Ingress:

I en søvnig fransk liten kystby på midten av 70-tallet kommer den tidligere danseren Vanessa og ektemannen Roland. Han er forfatter med idétørke og skrivesperre, hun er innesluttet og har store depresjoner. Deres ekteskap er i ferd med å gli i fra hverandre, så de forsøker å redde det skrantende forholdet ved å ta et avbrekk på den franske rivieraen. En dag bli de kjent med det nygifte unge paret på naborommet, og gamle minner og følelser vekkes til live…

Anmeldelse:

”By the Sea” er Jolies tredje regi, etter ”In the Land of Blood and Honey” og fjorårets ”Unbroken”. Denne gang bys det på et smellvakkert, steintungt og nesten drepende seriøst drama som det er vanskelig ikke å lure på om har litt eller mye av personlige komblinger ved seg.

Hvorvidt ekteparet Jolie-Depp har gjennomgått like vanskelige perioder i livet sitt vites ikke, men det er både sterkt og fascinerende på en og samme gang og overvære dette greiene her. Først må dog kanskje en aldri så liten advarsel til, for ”By the Sea” er en sær film, en svært langsom, rolig, tung og altså gravalvorlig affære. Historien sleper seg sakte av gårde, dagene går, lite hender, tilsynelatende. Stadige repetisjoner i karakterhandlinger, bildeutsnitt, øvrige hendelser, alt med på å gjøre filmen til en egentlig ganske så stor tålmodighetsprøve.

Men så, litt etter litt, mens man sitter og innser at dette ikke kommer til å bli noe heidundrende actionfylt og varierte saker, ja så sniker Pitt-Jolie seg inn under huden vår. Man blir litt mer grepet, føler deres inderlige og dedikerte skuespill rundt det som skildres. Filmen er rent filmteknisk utrolig pen, med denne vakre franske kystperlen som location, tidskoloritten er svært smakfull, naturen, havet, sollyset som treffer de nærmest like vakre skuespillerne er likeså. Her har filmen en stor egenverdi, faktisk, man blir nesten sittende som hypnotisert, overværende dette veldig nære og nakne portrettliknende dramaet.

Tematisk krever dog ”By the Sea” svært mye av seeren. Jo mer man har opplevd selv, jo mer vil nok filmen både forstås, gjenkjennes og gripes av deg som seer. Det er videre noe imponerende standhaftig og beundringsverdig over både Jolies regi, tematikken og filmen som helhet her. Den gir en lang marsj i klassisk fortellende mer moderne film og fremgang, er som sagt tidvis irriterende slow, og noe veldig forløsende blir den aldri. Slik skiller filmen seg kraftig ut og har tydelig inspirasjon fra gammel europeisk filmtradisjon, mer enn dagens populærfilm, og igjen står man med en film som blir veldig subjektiv, elsk eller hat, rett og slett.

Et mer klisjépreget drama fra Jolie hadde her blitt en langt svakere film, den hadde da mistet sitt egoistiske og tunge særpreg. På den annen side mangler den derfor også mange av drivkreftene som ofte føles nødvendig for at engasjementet vårt skal henge med, med mer. Har man det travelt, må ha stadige overtydelige biter for å henge med, ja så blir dette en svært tung film. Om man mer setter pris på små hint, ørsmå nyanser, blant annet innen enkelthendelser i livet, ja så er denne filmen meget god på å skildre dette. Men bevares, dette er sære saken, med det føles veldig ekte, dødsens alvorlig, troverdig og eh… ja, muligens selvopplevd? Ørsmå tilløp til humor og sort latter føles svært etterlengtet når det kommer, men dessverre blir det ikke mye av dette. Uansett, ekteskap kan være tunge og vanskelige saker gitt, og noen gir heldigvis aldri opp, det skal Pitt og Jolie i hvert fall ha!