Adonis Johnson kjente aldri sin berømte far, tungvekstmesteren Apollo Creed, som døde før han ble født. Sønnen har likevel farens bokseblod i seg, og klarer ikke kvitte seg med lysten og ”kallet” etter å satse for fullt på boksingen. Adonis oppsøker farens arge motstander i Rocky i håp om å overtale ham til å bli treneren hans.

Historien om amerikansk films mest kjente bokser i Rocky Balboa skildres videre når dette nye kapittelet introduserer hans ”arvtaker” i Adonis ’Creed’ Johnson. Michael B. Jordan har trent og bola seg nok opp til å bli troverdig og velfungerende i rollen som den ivrige og energiske Adonis. Å se Sylvester Stallone mot ham, både som avdanket og kraftig svekket inspirator, er både morsomt og en anelse vemodig.

Det hele starter rimelig tradisjonelt. Man har sett utallige bokseportretter hvor en stakkarslig mannesjel med en ofte trøblete oppvekst og bakgrunn finner sin trøst og vei i boksingen. Historien føles med andre ord ikke særlig ny eller frisk når Adonis og Rocky møtes, og det tar nesten en time før gamlefar blir overtalt til å trene boksetalentet som er selvlært og aldri før har hatt en trener. Men så, etter at disse nærmest klisjémessige tonene, historien og grepene er gjennomført, tilfører regissør Ryan Coogler og co heldigvis flere nye og friske elementer som gjør at filmen bare vokser positivt utover.

Adonis treffer den sjarmerende nabojenta Bianca, spilt av Tessa Thompson, mens Rocky selv får en kraftig slag for baugen i sin helsetilstand. Ting settes slik mer i perspektiv, og livet handler ikke lenger bare om boksingen. Skildringen av Adonis og hans forhold til både Bianca og Rocky er dessuten såpass variert, rikt og troverdig skildret at man blir revet med. Mot slutten kommer selvsagt den uunngåelige hovedboksekampen og man frykter nærmest at det blir et nytt klisjéløp her. Heldigvis har man gjort både spennende filmatiske valg her, i klipp, kameraføringer, bildehastigheter og andre ting, at denne kampen både blir spennende og audiovisuell flott.

Det er vanskelig å ikke møte en film som dette med et fordomsfullt blikk i starten. En slik boksers beretning har liksom sine klare begrensninger. Likevel har man klart å sprite dette så bra opp og blande inn overraskende dramaelementer at filmen føles sterkere og sterkere jo lengre ut i den man kommer. Stallones figur som den mer og mer haltende legenden Rocky både rører og imponerer, og det er ikke akkurat hver dag vi får se ham i en slik seriøs og jordnær rolle, og Stallones innsats er helt velfungerende troverdig balansert. At filmen også problematiserer boksing som farlig og omfangsrikt påvirende for dem som satser på syslen, trekker også absolutt godt opp!

Som film er ”Creed” ikke bare en konkret fortsettelse på Rocky-sagaen, den er også et tidsbilde på Hollywood. Med fargede skuespillere i mange av de mest sentrale rollene, blir filmen nemlig åpenlyst både viktig og skrikende nødvendig for en industri som i lang tid har fått kritikk for ikke å sette fargede skuespillere i hovedroller i storfilmer, eller tv-serier for den saks skyld. Det er ikke mange månedene siden Viola Davis gråtkvalt sto og ytret sin kritikk fra scenen, etter å ha mottatt en Emmy som første afroamerikanske kvinnelige skuespiller i historien for sin rolle i ”How to Get Away with Murder”, at det handler om å gi også fargede skuespillere en sjanse. Med ”Creed” har vi fått et viktig bidrag i en forhåpentligvis litt ny retning og type filmcasting innen Hollywood, mens filmen i seg selv altså er knakende god og rik på så mye bra at den også slik representerer noe befriende stødig fra industrien.