---

Ingress:

Den unge operasangeren Betty får sitt livs sjanse når stjernesangeren i en Macbeth-oppsetning blir skadet og trenger en vikar. Betty nøler i starten med å ta rollen, hun vet jo at dette stykket er kjent å bringe ulykke med seg, og hun vil i utgangspunktet ikke ha dette som debutstykke i den store operaen. Likevel går hun med på å steppe inn i siste liten. Det tar selvsagt ikke lange tiden før det ene rare etter det andre begynner å inntreffe, og plutselig står hun i sentrum for en psykopats galne handlinger.

Anmeldelse:

Legendariske Dario Argentos ”Opera” hører til regissørens senere arbeider. Argentos mest kjente og sterkeste titler kom særlig på 70-tallet, med ”The Bird with the Crystal Plumage”, ”Suspiria”, ”Deep Red”, m.fl., filmer som den dag i dag føles stilsterke, engasjerende og ikke minst spennende i god giallostil. Den gamle mesteren har dog i god grad falmet sterkt de siste tiårene, og ”Opera” er en av hans filmer som kan sies å befinne seg midt i mellom Argento på sitt beste, og verste.

Vaklende og overtydelig

Det er imidlertid masse typisk Argento og giallo i ”Opera”. Den klassiske hanskekledde ukjente morderen står sentralt, mens flere mistenkte blir presentert for oss. En etter en blir bekjente av Betty på operaen drept, alle mens Betty selv blir tvunget av morderen til å se på. Han fester nemlig nåler til kinnene hennes, slik at hvis hun blunker og forsøker lukke øynene, ja så går det galt for øynene hennes. Denne psykopatiske morderen synes videre å forfølge henne over alt, og dette er nok mye av grunnen til at hun vegrer seg for å gå til politiet da hun regner med at han i så fall dreper flere av hennes bekjente.

Likevel, dette er noe av filmens mange ulogiske svakheter. Betty synes merkelig lite interessert i å tilkalle hjelp, nesten etter hvert eneste drap. Selv om man kan tolke dette som at hun altså forsøker forhindre flere drap, ja så føles det ikke så troverdig med tanke på hva hun selv utsettes for. Det er en politietterforsker inne i bildet her, men Betty vegrer seg i lang tid for å si noe til ham. Hun har nemlig også stadige tilbakevendende drømmer fra barndommen, minner hun etter hvert blander sånn med hendelsene hun opplever at hun nesten ikke vet hva som er mareritt, drøm eller virkelighet.

Tilbake til Argentos mer klassiske grep, så bruker han mye bevegelser med kamera, raske klipp, inn og utzoominger. Flere steder gjør han også bruk av slow motion, for eksempel som illevarslende tegn på at noe fælt skal komme, og det er først her at man ser snev av den gamle mesterens pene og stilige enkeltscener. Det å la kamera riste som kraftige pulsslag og hjertedunk, når hovedpersonen blir stressa og redd, er også et veldig kult grep som bør nevnes! En annen bra scene skjer når morderen dukker opp utfor en dør og klarer å drepe igjennom døra! Jeg sier ikke mer… men der alle bevegelsene med kamera og den grove klippingen forekommer, oppleves imidlertid dette mer som rotete og irriterende. Et klassisk meloditema går igjennom hele filmen, også dette typisk for ham og mye giallo, en melodi som i anledningen er mer operaaktig enn i hans andre filmer.

Det å legge handlingen til bak kulissene i en opera er i god grad et interessant grep her. Flere scener er fascinerende, blant annet noe som skjer bak sceneteppet, oppe på publikumsgalleriet, samt inne på systuen hvor kostymene lages. Miljøet er slik egentlig ypperlig for at denne typen operafantomet kan herje i gangene og være med på å gjøre alvor utav Verdis opera Macbeth og dets kjente tilhørende rykter med forbannelser overfor dem som fremfører stykket.

Er Argento blitt schizofren?

Problemet med ”Opera” er altså ikke miljøet eller settingen, mer i at Argentos regi denne gang føles så ustabil. Enkelte grep som å bare med små hint vise oss litt av enkeltpersoner, skygger og korte glimt av ting, pirrer i starten nysgjerrigheten. Når så mye av dette etter hvert avsløres, gjøres det så kjedelig udramatisk og forutsigbart tydelig, at det dermed også blir uspennende og ikke særlig skummelt. En ellers utpreget bruk av overtydelighet skjemmer denne produksjonen sterkt! Her får vi servert et manus som i stor grad både er utrolig dårlig, kleint enkelt, overtydelig og alt for overforklarende. Typisk eksempel på dette er at personer sier rett ut med overflødige ord det vi tydelig ser selv på bildene. Dette skaper et amatørmessig og uspennende preg på filmen, og som seer føler man seg kraftig fordummet. Borte blir dermed også mye av mystikken, spørsmålene og hele auraen som så godt skaper det spennende ved giallo- og tidligere Argento-filmer!

Et annet grelt eksempel i manus kan være når manageren til Betty, mens de begge er fanget inne på et kjøkken, lirer av seg at ”du kan jo skrike etter hjelp du, siden du er operasanger” (!). Da blir det ufrivillig morsomt, ikke minst siden filmen så overtydelig nettopp ikke er ment å skulle være morsom, parodisk eller dum, bare typisk gravalvorlig og seriøs giallo. Øvrige svakheter som overskuespill, overtydelige gester, og fælt enkeltskuespill gjør også at man virkelig stusser over om regissøren i det hele tatt har vært til stede og godkjent mye av dette, eller bare har hatt dårlig tid?!

Det er i det hele tatt så store kontraster, mellom tidvis sterke og gode enkeltscener, filmatiske grep og velfungerende ting her, til de fullstendig overtydelige og fæle amatørmessighetene, at hele filmen føles nærmest helt schizofren! På sitt verste, foruten det nevnte overtydelige og overforklarende, er ulogiskheter i fleng med på å fordumme både historien, troverdigheten og ikke minst karakterene så tydelig at man nesten ikke kan tro det er Argento som har gjort dette, men heller en student eller lærling. Når så mange elementer med ulik kvalitet kræsjer, oppstår det mye kleinhet og flau bismak mange steder. Konklusjonen over ”Opera” blir derfor at mye av mystikken og smartheten rundt morderen og historien i stor grad ofte blir kvalt av overdrevne, ulogiske og lite troverdige ting. Dette bryter illusjonen som forsøkes bygget opp for oss, og man blir sittende og riste oppgitt på hodet, mer enn å holde pusten i spenning.

Det føles ellers som om Argento har tatt seg vann over hodet med litt for mange elementer i denne filmen, samt gitt faen i mye, skjønt brydd seg litt mer dedikert i annet. Bruk av meningsløse bikarakterer, en haug med ”mystiske” ravner (bruken av dyr er sant nok typiske giallogrep) brukes stort til operastykket, med mer, men hvor resultatet altså blir et rot som ødelegger for mye av det som burde være viktigere. En overraskende slutt trekker litt opp dog, som en slags ekstradel i historien. Som helhet blir dermed ”Opera” en film som i hvert fall ikke er kjedelig, men altså veldig ujevn, tidvis svært irriterende, og mangler den mørke, dystre, ekle gode gamle giallostemningen som representerer Dario Argento på sitt beste. En skal da være temmelig udiskutabel Argento-fan for å klare og overse denne filmens svakheter, noe som er veldig dumt, for den har jo absolutt sin sjarm også, innimellom!