( - )

Når operadivaen Mara Cecova må kaste inn håndklet er det opp til den unge Betty prøve seg som Lady Macbeth i Verdis Macbeth i Operahuset i Parma. På scenen begynner Betty å kjenne på engstelsen for forbannelsen til oppsetningene med Macbeth. Og i første forestilling skjer det et mord i operaen og etter forestillingen blir flere ravner som brukes i forestillingen drept også. Morderen ligger heller ikke på latsiden og dukker opp flere ganger og tvinger Betty til å se på mordene hans. Etterforskningen intensiveres fra politiets side og det forsøkes å finne en måte å avsløre morderen på...

Filmen er regissert av Dario Argento og er hans mest kommersielt vellykkede film i karrièren som ble sett av over 1,3 millioner i Italia alene da den gikk på kino. ‘Opera’ er en form for versjon av 'Phantom of the Opera', men følger ikke helt den typiske historien om operafantomet. Denne filmen må heller ikke forveksles med ‘Phantom of The Opera’ av Dario Argento, som er noe av det dårligste Argento har laget noensinne. Opera derimot er en mye mer potent film og har helt klart sin store øyeblikk. Filmen er mer typisk Dario Argento, og fungerer som en anstendig horrorfilm med medfølgende mordmysterium i kjent Argento-stil.

Musikken er som vanlig en viktig komponent i filmen, og denne gangen er den komponert og fremført av Brian Eno, Claudio Simonetti og Bill Wyman. Dario Argento baserte filmen på sine erfaringer av en mislykket produksjon av Giuseppe Verdis Macbeth. Det er dog de mange mordsekvensene som er filmens store trekkplaster. Spesielt føles det fiffig med flere sekvenser med nåler som blir tapet under øynene til hovedpersonen slik at hun blir tvunget til å se mordene. Akkurat denne ideen kommer fra en vits som Argento skapte etter at mange aldri turde å se hans mordsekvenser i filmene hans og han spøkte da med å tape nåler under øynene på kinogjengerne.

Filmen begynner på kunstnerisk med en ravn som imiterer en operasanger på en prøve på en operaoppsetning. Under den første operaforestillingen kikker en mystisk mann på forestillingen fra øverste balkong. Midt i stykket kommer det en vakt inn på balkongen som blir første offer i filmen. Filmen begynner litt roligere enn de fleste andre Dario Argentofilmer, men bygger seg sakte men sikkert opp mot det som skal komme. Vi får en del fiffig fotoarbeid. Blant annet får vi se hva som skjer via refleksjonene i et ravneøye. Og det blir mye fokus på ravnene gjennom filmen.

Du får en klassisk morder med svarte hansker, og med øyetortur som en av de mest effektive og kule elementene i tillegg til de forseggjorte drapssekvensene. Det er ikke alltid helt lett å skjønne alt i filmen til en hver tid. Vi får blant annet se noen grusomme scener som skjer et helt annet sted, og senere skal vi få forklart sammenhengen til dette. Fotoet er variert i filmen,og mordscenene har mye kreative kameravinkler. Det er mye bruk av kule nærbilder. Det er også en svært fiffig måte å avsløre morderen på. Det blir en veldig spesiell slutt på filmen, med noen tvister som er meget typisk Argento.

Konklusjon
Dette var en godt underholdende film fra horror-mesteren Dario Argento. Det er dog ikke blant hans aller ypperste filmer, likevel synes jeg filmen har nok å komme med til at den føles godt severdig. Jeg er som sagt en liten Argento-fan og sliter litt med å rulle trening på denne produksjonen. Filmen har dog såpass mye bra ved seg og er en film du bør se om du liker Argento. Det som tiltalte meg mest er de kunstneriske grepene rundt fortellingen av historien, de småsmarte tvistene som lurer oss litt og samt mordersekvensene som nok må sies å være den største attraksjonen med denne filmen. Jeg er litt snill og ruller en meget forsiktig femmer på terningen. Det fordi filmen engasjerte meg stort og hadde mye å fare med som giallofilm. Med andre ord er dette en film å regne med et lite stykke bak de største klassikerne til Argento som Suspiria, Profondo Rosso, Tenebre og Phenomena.