I år 1204 herjes Norge av borgerkrig. Birkebeinerne er fattige folk som har navnet sitt fordi de snurrer bjørkenever rundt beina for å holde varmen. Erkefienden i Baglerne er støttet av danskene og den rike pavekirken, og de regjerer Østlandet. Når Birkebeinerkongen Håkon Sverresson dør på mystisk vis, er plutselig hans uekte sønn Håkon den eneste tronarvingen og må derfor beskyttes mot de maktsyke Baglerne og fraktes trygt til Nidaros.

Nils Gaups skildring av tiden, Birkebeinerne og dramatikken rundt Håkon-gutten har blitt en både medrivende, kul og ganske så heftig affære. Undertegnede var blant dem som fryktet filmen ville bli like tam, streit tørr og uengasjerende som ”Kautokeino-opprøret” og den nye versjonen av ”Reisen til Julestjernen”. Heldigvis er det mekanismer denne gang som engasjerer litt mer enn som så, og Gaup klarer å både underholde og frembringe gode enkeltscener her. Muligens går dette også ut over tiden vi heller kunne blitt mer kjent med eksempelvis hovedkarakterene, men direkte kjedelig blir det derfor i hvert fall ikke.

Skuespillerne i Jakob Oftebro og Kristofer Hivju står i spissen for frakten av lille Håkon over fjellet. De mange heftige og actionfylte scenene på ski i snø og fjellheimen er blant filmens aller beste, og filmingen her gir god drift og tempo i hendelsene. En for øvrig godt variert historie veksler mellom rolige og heftigere scener, og vi får godt med engasjement for karakterene og hva som står på spill. Mye av dette skyldes en forenklet, engasjerende og tilskrudd tematikk i en historie som helt tydelig tar seg store friheter både her og der. At ”Birkebeinerne” derfor er litt av en sannhetsskrøne, overrasker ikke, og det er heller ikke første gang virkelighetsbaserte historier på film gjør dramatiske og forenklede grep for å fenge sitt publikum. Følelsen av å overvære en stor historisk hendelse formidles uansett godt og effektivt med disse grepene, om enn rimelig naivt forenklet skrevet og gjort.

Da er det verre med de tidvis alt for enkle løsningene som skjer innimellom, som kjappe og overtydelige beleiligheter hvor ting skjer litt for tydelig filmatisk tilpasset til å overbevise en litt voksen seer. Filmen som helhet føles slik litt forhastet, som at man skal presse en enkel hovedhandling inn på en rimelig kort filmlengde. Som en slags norsk variant av ”Game of Thrones”, kjemper birkebeinerne Oftebro, Hivju, Pål Sverre Hagen, Thorbjørn Harr, med flere, seg igjennom snø og andre hindre, til storslått og brautende dramatisk musikk. Det er nokså kult dette her innimellom! Lenge sitter man og etterlyser blod, ja helst sprutende blod! Og det kommer, heldigvis, sånn etter hvert. Likevel kunne filmen gjerne vært enda råere, selv om familiestempelet da selvsagt hadde gått fyken.

”Birkebeinerne” har blitt en ganske så fengende og kul film som både fascinerer i sin historie og fenger i action og tempo. Helheten gir likevel filmen noe litt for enkelt og skjematisk over seg som jeg tror dagens film- og ikke minst tv-serievante publikum enkelt gjennomser. Resultatet blir derfor at man sjelden blir overrasket av noe her, karakterene preges av typetegninger, samt at forutsigbarheten ligger tykt påsmurt filmen igjennom. Som familie- og kommers film er dette dermed safe og ufarlig, filmen funker som en eksotisk Norgesreklame, mens Helene Bøksle gauler seg igjennom filmen med stemningspassende synging. Sagt på en annen måte, det er absolutt ikke noe overraskende fra Gaup og av en bred folkelig produksjon som dette.