Vi skal tilbake til en turbulent tid i Norsk historie. I år 1204 herjes Norge av borgerkrig mellom de to fraksjonene Birkebeinerne og Baglerne. Birkebeinerne er fattige folk som har navnet sitt fordi de snurrer bjørkenever rundt beina for å holde varmen. Erkefienden i Baglerne er støttet av danskene og den rike pavekirken, og de regjerer Østlandet. Når Birkebeinerkongen Håkon Sverresson dør på mystisk vis, er plutselig hans uekte sønn Håkon den eneste tronarvingen. Han må derfor beskyttes for en hver pris. Særlig når Baglerne forsøker å drepe ham slik at de vil sitte med makten. Birkebeinerne Skjervald og Torstein får oppgaven å frakte Håkon Håkonson trygt til Nidaros. Det blir en farefull og strabasiøs flukt med Baglerne hakk i hjel for å stoppe dem fra å nå målet...

Jeg hadde gledet meg stort til denne filmen. Endelig en norsk storfilm igjen med et viktig kappittel i Nordmenns stolte forhistorie. Jeg husket ikke så mye fra historietimen om denne borgerkrigsperioden fra slutten av 1100-tallet og til begynnelsen av 1200-tallet. Derfor var det litt greit å få en oppfriskning, selv om filmen ikke belærer deg så mye iløpet av 90 minutter den pågår. Derfor leste jeg meg litt opp på nettet om historien og det ser for meg ut som om filmen har tatt seg en del friheter og forenklinger når det gjelder å fortelle detaljer. Men det er helt greit så lenge hovedplottlinjen er noenlunde rett.

Det første som slår meg med filmen er at det er en veldig ensidig skidring av helter og skurker. Heltene er så edle og fremstår som den reneste godhet med Skjervald og Torstein i front. De er Birkebeinere som gir alt og litt mer for å kjempe for nasjonen og kongen. På den andre siden lusker de ‘onde’ Baglerne. I maktens korridorer lusker den utspekulerte Gisle som går over lik for å sikre seg kongetronen. Også Baglerhærens leder er filmens store skurk som er svært brutal og samtidig gir alt for å gjøre livet surt for Birkebeinerne. Akkurat denne ‘enkle’ fremstillingen av rollefigurene gjør at filmen faller noe i kurs hos meg. Ser dog at dette er forsøk på å skape mer karakterdybde, men resultatet faller ikke helt i god jord.

Jeg hadde sett for meg at dette skulle være et historisk drama med litt action, men så får jeg denne actiontunge reinspikka spenningsfilmen. Spenningen er forsåvidt ganske god, men jeg skulle ønsket meg mer snert i manus og historiefortelling. Det er greit at det er litt enkelt, men dramaet burde vært bedre. Det blir en del overspilling også i enkelte roller. Også den ellers så solide Pål Sverre Valheim Hagen, virker ikke helt troverdig som den maktsyke Gisle. Da går det bedre for Kristofer Hivju som i mine øyne skinner mest i denne filmen. Jakob Oftebro viser også kvaliteter og viser at han passer inn i den andre hovedrollen.

Det blir spenning frem til det aller siste. Noen ganger kan det kanskje bli litt for mye av det gode. Blant annet synes jeg det var litt smårart at heltene stakk unna opp i fjellet og i en snøstorm har fienden klart å innhente dem. Skulle tro fienden hadde GPS på målene sine. Det virker som om det noen ganger er helt på slumpen at våre helter slipper unna med livet i behold. Slik balansegang er veldig viktig i en slik film og her klarer man såvidt å holde seg innenfor grensene.

Fotoet er vellykket. Vi får noen veldig flotte vinterscener som viser norsk natur på sitt mest værbitte og vakre. Actionskiscenene er også svært halsbrekkende og er noe av det beste med filmen. De gir både spenning og action på samme tid. Det kan ikke bare ha vært lett å spille inn disse scenene og ettersom jeg forsto på hovedrolleinnehaverne så krevde stuntene sin mann og vel så det. Det hadde vært farlig å spille inn filmen.

Konklusjon
Alt i alt er jeg nok litt skuffet over filmen om Birkebeinerne. Særlig når regissør Nils Gaup har skapt mange solide filmer på samvittigheten. Kautokeino-opprøret. Jeg hadde håpet at dette skulle være en blanding mellom det vi fikk servert i Veiviseren og Kautokeino-opprøret. Men i stedet får vi en helt annen film som heldigvis på sitt beste er solid underholdning, men så faller den mer igjennom på andre områder. Likevel synes jeg nok denne filmen kommer fint i mål. Den gir nok mesteparten av det norske publikumet den lette underholdningen de er ute etter.