---

Ingress:

Zootropolis er en moderne pattedyr-metropol hvor alle dyrene lever i tilsynelatende harmoni. Denne enorme smeltedigelen har sine mange distrikt og områder,og når den ferske politibetjenten Judy kommer til byen, merker hun at livet i storbyen langt i fra er noe dans på roser. Men, fast bestemt på å hevde seg, hopper hun på muligheten til å etterforske en mystisk sak, noe som innebærer at hun må samarbeide med den rappkjefta slue reven og supersvindleren Nick Wilde.

Anmeldelse:

At Disney, og andre animasjonsstudioer, har satt dyr i hovedrollene er langt i fra noe nytt grep. I ”Zootropolis” er imidlertid absolutt alle karakterene fra dyreriket, samt at de til og med som i en slags idyllisk fremtid også klarer å leve sammen, rovdyr og byttedyr. Den lille og søte haren Judy sliter imidlertid med sin rases klisjéomdømme og forhåndsdømming der hun må jobbe iblant store, sterkere pattedyr, noe som gjør at hun virkelig må hevde seg for å bli lagt merke til. Når hun en dag altså havner oppi en kjempestor sak i byen, blir det tilsynelatende umulige samarbeidet med reven Nick løsningen hun trenger for å få fart på saken.

”Zootropolis” er så spekket med karakterer, morsomme, velfungerende, interessante og sjarmerende som sådan, at bare dette gjør filmen svært vellykket og underholdende. En forholdsvis litt for lang film som dog heldigvis er fylt med mange forskjellige bihistorier og karakterer, skaper en velsmurt og herlig spekket historie uten at dette blir for mye verken gnålete, masete eller rotete, noe som fort blir tilfellet i slike smått hysteriske animasjoner.

Nei for her føles ting ganske så velskrevet, velsmurt og smittende dedikert gjennomført. Manuset både gnistrer det av og føles både barnslig og godt voksent i en herlig blanding, selv med et gjenkjennelig pedagogisk og typisk moralsk Disney-eventyr som føles gjort vel så mye for oss voksne. Filmen kan i fortellingen om Judy likne tidvis mye på Rileys oppvekstreise i ”Innsiden Ut”, samtidig som både nostalgiske barneminner, ungdomsgullkorn og flere steder godbiter for oss voksne i referanser og liknende glitrer i historien. Detaljrikdommen er upåklagelig, og man føler nesten alltid man går glipp av mye snadder i både dybde og forgrunner i bildene, noe som bare oppleves kvalitetssterkt i dette tilfellet.

Denne følelsen av velfungerende og spekkede helheten imponerer veldig, særlig med tanke på hvor mange grelle tilfeller av både overtydelig moral, uinteressante karakterer og en sett-det-før-tematikk har hjemsøkt animasjonsfilmer tidligere. Det viktigste ved ”Zootropolis” er imidlertid også at den er oppriktig morsom! Det herlige og gode manuset er nevnt, og enkelte karakterer er bare til å spise opp, for bare se på måten man eksempelvis har brukt dovendyrene på, det er bare genialt og hysterisk morsomt! Varme og gode moralske linjer føles velplasserte og kloke, uten å virke småkvalme og påtrengte, mens tematikk vedrørende dyreliv, harmoni, holdninger og forhåndsdømming av andre enn seg selv, setter prikken over i’en.

Blant mange animasjonsklassikere, nyere som eldre, glir ”Zootropolis” glatt inn i blant toppen som en film man nærmest umiddelbart vil se om igjen, et sterkt kvalitetstegn! Dette er mye grunnet den nevnte fyldigheten over hele filmen, samt i alle de morsomme referansene og små gullkornene som er spredt utover. Historien er forresten også spennende, med sitt småskumle veldig velfungerende krimmysterium i sentrum, og hvor de norske stemmene for en gangs skyld funker ganske bra. Hva mer kan en hel familie forvente?! Filmen grenser helt oppunder toppkarakter, men med sin litt kjappe slutt føles den smått forhastet og kunne kanskje slått kraftigere i historien her. Undertegnede gleder seg allerede til å se filmen om igjen, da selvsagt på originalt amerikansk, og kanskje man da oppdager enda flere godbiter i bilder og manus.