Britiske Michael Edwards, bedre kjent som ”Eddie the Eagle”, ble Storbritannias første skihopper på tross av mangel på hopp-erfaring. Sammen med en opprørsk trener og en urokkelig tro på seg selv kvalifiserte Eddie seg til både VM i Oberstdorf i 1987 og OL i Calgary 1988.

Legenden ’Eddie the Eagle’

Historien om Eddie er som skapt for folkelig feelgood! Regissør Dexter Fletcher er egentlig mest kjent som tv-skuespiller men prøver seg her altså som bakmann for historien om virkelighetens Edwards og må sies å lykkes rimelig godt.

Til en herlig 80-talls retrostil, lydbilde og scenografi, stemningslegges oppveksten og barndommen til Eddie. Hans utrettelige mot, stå på vilje og iver etter å komme seg til OL, egentlig samme i hva slags idrettsgren, er både sjarmerende og morsomt vist. I tidlig voksen alder er det Taron Egerton som tar over rollen som Eddie, og sammen med navn som Hugh Jackman som hans nølende men etter hvert så engasjerte trener, blir de et vinnende team av et høyst usedvanlig radarpar!


Morsomt med norske innslag
Slike kjente personer-portretter kan kanskje i utgangspunktet høres ut som noe typisk dørgende kjedelig, tørt og streite greier. Vet man imidlertid hvem Edwards var, eventuelt har lyst til å få en morsom og herlig historie, ja så blir ”Eddie the Eagle” virkelig en godfilm på flere måter. Dette skyldes selvsagt mye Eddies sprudlende, særegne og spesielle personlighet, godt, tydelig og morsomt portrettert av Egerton. Sammen med et rimelig friskt filmspråk av Fletcher blir filmen derfor langt mer underholdende og småmorsom enn først fryktet. Det er for eksempel morsomt å se norske skuespillere som Mads Sjøgård Pettersen og Rune Temte i rollene som norsk henholdsvis hopper og trener.

At dette er feelgood er nesten å underdrive hele filmen. Den oser nemlig litt vel mye folkelig, enkelt og overdrevet stil her, og de nevnte norske innslagene er eksempler på svært overfladiske, klisjéaktige og typiske karikerte badguys som ikke akkurat setter oss nordmenn i en vakkert lys. Det er imidlertid morsomt å se Temte slå ned selveste Hugh ”Wolverine” Jackman, det er ikke akkurat hver dag en nordmann får en slik sjanse på film! Øvrige elementer av lettvinte, publikumsvennlige filmatiske grep skjemmer også filmen i stor grad, skjønt dette blir på en måte klassisk kommers ironisk, for nettopp disse grepene gjør jo filmen folkelig og spisende, men på samme måte også forutsigbar og småkjip.


Riktig dose folkelighet og moral

Det er uansett vanskelig å bli så alt for grinete på Eddie og co, til det er den faktiske historien om Edwards så alt for likandes og godhjerta moralsk sterk og gripende. En mer tydelig historie om ”taperens” kamp mot suksess skal man nesten lete lenge etter, og slik sett føles filmen selvsagt perfekt som feelgoodmateriale. Den utfordrer derimot altså ikke genren og stilen, den er eksempelvis svært overflatisk i karakterene og Egerton føles enkel i sitt skuespill, men filmen tilfredsstiller akkurat passe nok og på de riktige stedene til å være en publikumsvennlig stødig film med klassiske verdier som at det viktigste er ikke å vinne, men å delta.