---

Ingress:

Filmen bygger på den ekte historien om Eddie Edwards som vant alles hjerter og fikk tilnavnet ‘The Eagle’ etter at han var med i OL mot alle odds. Veien til OL var også lang og tornefull for Eddie som ikke utmerket seg i noe sport. Da var det flaks for ham at Storbritannia ikke hadde hatt en aktiv skihopper siden 1929. Og med eldre regler som var satt i 1952 om hvordan man skulle sende skihoppere videre, åpnet det plutselig seg en mulighet for den ambisiøse briten uten de største talentene. Men det skal sies at han lærte seg ski på kort tid, og når man bare har hoppet i et års tid foran OL, da har man kanskje ikke de største forhåpningene. Her får vi hele historien om Eddie ‘The Eagles’ OL-eventyr...

Anmeldelse:

Eddie the Eagle er en sportsfilm lagd i samme ånd som Kalde Rumper (aka Cool Runnings). Men Eddie the Eagle har litt mer drama i seg enn Kalde Rumper, som var litt over the topp til tider med sin blanding mellom sjarme og komikk. Jeg ser dog klare likhetstrekk mellom de to filmene og Eddie The Eagle forsøker å bli vår tids Kalde rumper, men jeg synes ikke den klarer det helt. Det er til og med en referanse i ‘Eddie The Eagle’ som knytter filmen opp det jamaikanske boblaget fra Kalde rumper som også var med i Vinter-OL i Calgary.

Jeg hadde håpet på litt mer av denne filmen. Den har helt klart sin varme og sjarme, men jeg etterlyser å le litt mer. Kanskje humoren skulle beveget seg bort fra knall og fall og over på mer verbale vitser, eller mer handlingsdrevet. Og selv om manuset er passe bra, så er det mer å gå på. Konseptet med denne kjente skihopperen som var med i OL og knuste britiske rekorder, men som alltid kom bakerst om ikke folk falt, er god nok for en film. Digger også referansene til de store skihopperne som Matti Nykenen og andre store. Men det eneste jeg stusset litt over reint sportslig, var at skihopperne hoppet med V-stil i 1987-1988, det er langt i fra det jeg husker var normalen den gang.

Skuespillervalgene er noenlunde greie. Taron Egerton, kjent fra Kingsman: The Secret Service, spiller hovedrollen som Eddie Edwards. Han ligner ikke utpreget på originalen og er mye penere enn ham, men han forsøker å etterligne den typiske neimunnen til den virkelige Eddie ‘The Eagle’. Og dette ansiktsuttrykket holder han jevnt over hele filmen. I en annen viktig rolle i filmen finner vi Wolverine eller Hugh Jackman, som han egentlig heter. Han spiller en drukkenbolt av en tidligere rocke’n roll-skihopper. Han blir selvsagt Eddies trener og fungerer greit i den rollen. Jackman har masser av sjarme og er litt småmorsom når han ikke drar på for mye. Pulefjeset hans, ble litt for mye av det gode for min smak.

I andre mindre roller finner vi ingen ringere enn Christopher Walken som en gammel trenerlegende. Han gjør sakene sine meget bra i en enkel men autoritær liten birolle. Det kan også sies om de to nordmennene i filmen som blir spilt av Rune Temte og Mads Sjøgård Pettersen, som henholdsvis norsk trener og hans elev i skihopper Erik Moberg. De virker å ha det gøy på jobben, og også morsomt at de også får prate litt ‘ekte’ norsk i filmen.

Filmen er en ekte feelgood-film som mesteparten av folket vil omfavne greit. Personlig har jeg litt problemer med såkalte sportsfilmer, som er utrolig kul første gang man ser dem fordi man blir med opp og frem i et konkurransesystem, men som raskt blir veldig kjedelig i lengden. Heldigvis er det ikke slik at Eddie kjemper om å vinne, men mer om å faktisk delta. Det er en artig vri på sportsfilmen og gjøre det hele litt mer spiselig for min del.

Konklusjon
Selv om jeg ikke kunne noe særlig mye om Eddie ‘The Eagle’ på forhånd, var det ikke vanskelig å spå hvordan dette ville ende. Filmens store svakhet er nettopp det at den blir for forutsigbar. Filmens oppbygning er også veldig tradisjonell. Men jeg synes dette holder til en svak firer i min bok, og er noe som folk i alle aldre kan se sammen og prøve seg på om du liker underdoger i feelgood-komedier av den litt enkle sorten.