Henry våkner opp og husker ingenting. Det første han ser er en dame som sier hun er hans kone og at hun har gjenopplivet ham. Bare minutter senere er et helvete i gang! Henry og kona blir beskutt, hun blir tatt til fange, og han må rømme for ikke å bli tatt av Akan, en mektig krigsherre omgitt av en armé av soldater.

Slik starter denne sinnssykt heftige actionhistorien lagt til Moskva. En mystisk mann ved navn Jimmy er den eneste som synes å ville hjelpe Henry, og Jimmy opptrer i mange forskjellige karakterer og utgaver på Henrys lange og strabardiøse vei mot å forstå hva i alle dager som skjer!

Karakteren Henry vises aldri annet enn som filmet i Point of view-perspektiv (POV), noe som gjør at vi altså er hans øyne og blikk igjennom hele filmen. Som filmatisk grep og actiondrivende element er det nesten litt rart at dette ikke er prøvd ut såpass heftig tidligere. Dette gjør virkelig noe med seeropplevelsen, på godt og vondt!

For det første blir det svært masete, svimlende heftig og utmattende i lengden, men på den annen side er grepet også derfor genialt effektivt til det det tross alt er ment å skulle formidle av energi, dramatikk, publikumsopplevelse, med mer.

Det hele blir virkelig som å se, eventuelt spille, et typisk actiondrevet tv-spill fra POV-perspektiv. Uttrykket er skittent, rått, brutalt og svært voldelig der Henry blir beskutt, banket, må slå fra seg, løpe, hoppe og flykte fra livet utallige ganger!

Man blir som seer tvingende deltagende, og selv om det er haugevis med mer eller mindre skjulte klipp hele tiden, føles det som om alt skjer i en eneste lang tagning og handling. Foruten den svært brutale volden, med kroppslige skader og eksperimenter i alle former, er det heldigvis lagt inn masse sort og beksvart humor også, slik at man flere steder nesten gapskratter av all voldshumoren.

På den mer negative og masete siden må det sies at det skjer noe absolutt hele tiden her! Dette er selvsagt underholdende og gir masse valuta for actionpengene, men alt som skjer er virkelig så sykt heftig, intenst, rått og hoderistende slitsomt for øye og ører at man trolig må ta mentale og fysiske lukke-øynene-pauser innimellom flere steder. Helt syke stunts og parkour i utbredt heftig utfoldelse preger Henry og hans mange fluktveier bort i fra fienden. Den store mektige Akan på sin side er som snytt utav et tv-spill som badguy, og han hever denne filmen ytterligere som spill-basert opplevelse. Karakteren Jimmy blir nokså slitsom i alle sine utgaver dog, alle spilt av Sharlto Copley, mens hvem som egentlig spiller Henry står det ingenting om noen steder!

I denne russisk-amerikanskje produksjonen er kombinasjonen og skillet mellom ekte stunts, reell fysisk action, blandet med etterpålagte spesialeffekter, så utvisket at man ikke klarer å se hva som er hva, noe Hollywood virkelig har noe å lære av!

”Hardcore” blir slik en film som virkelig, og endelig, lever opp til sin tittel i hva hysterisk rå og intens realaction angår! Humoren i filmen er gull verdt fordi den både funker og er avvæpnende i handlingens øvrige svært voldelige og råe tematikk. Når du trodde det hele var over, så slenges Henry igjen uti et nytt helvete, og slik blir man bombardert i kinosetet til man selv nesten er utmattet, fysisk som mentalt. Er dette bra og/eller dårlig? Vel… filmens tekniske, presisjonsmessige, logistiske og svært effektive planlagte utallige enkeltscener hever filmen opp til noe av det råeste som noen gang er festet til film.

Man kan altså bli sjøsyk av mindre, så flere rolige pustepauser hadde ikke vært å forrakte. Så får det være opp til hver enkelt å mene noe om hvor slitsomt og voldsomt dette går inn på dem mens hele galskapen står på, men at man får betalt for pengene, er ikke noe å diskutere!