Henry våkner opp fra koma etter å ha mistet en arm og et bein, han vet ikke hvor han er, og før han vet ord av det har han fått proteser, møtt en stormannsgal fyr, Akan, som er interessert i Henry og rømt fra fyren. Etter flukten blir han møtt av Jimmy, som ønsker å få sin hevn over Akan.

Hvis du har spilt et førstepersonsskytespill de siste ti årene, burde ikke Hardcore Henry ha en eneste overraskelse å by på. Filmen er filmet i førsteperson og føles ut som et videospill med sin ekstreme vold, overdrevne karakterer og tamme skurk.

Men Hardcore Henry er en bra film, og hadde den vært basert på ett enkelt videospill, ville den ha vært særdeles bra, istedenfor får vi en film som refererer mye til spill, blant annet sendes tankene til BioShock, Call of Duty 4: Modern Warfare, Mirror’s Edge og Dying Light flere ganger. På et referansenivå funker dette ganske bra, men hvis vi går litt dypere, ser vi at Hardcore Henry følger hver eneste formel som er satt av spillbransjen.

Først og fremst er det ikke uvanlig at hovedpersonen er stum i spill, men i film gjør det at jeg ikke bryr meg. Hans personlige kamp er uinteressant og gir meg ingenting. Det neste i spillformelen er skurken som popper opp her og der og som ikke dreper hovedpersonen selv om han egentlig har mulighet til det. Skurken er mildt sagt generisk og stormannsgal. I tillegg har han krefter som aldri forklares. Det beste med filmen er også en del av spillformelen, makkeren. Ikke sjeldent i spill vil en makker redde hovedpersonen i siste liten i første akt, og det er her Jimmy kommer inn i bildet. Jimmy er den karakteren som driver handlingen fremover og den eneste som kan sies å ha noe dybde. Sharlto Copley er i storform, og den eneste som leverer over forventning i filmen, som denne eksentriske karakteren.

Det er også mange flere spillklisjeer jeg kunne ha tatt opp, som oppgraderinger, hjernedøde leiesoldater som bare er der for å dø, det obligatoriske snikskytteroppdraget eller den overdrevne transportetappen, men jeg tror det holder å si at klisjeene gir filmen den spillfølelsen som filmen ønsker så desperat å ha.

Med klisjeer ute av veien så må det sies at jeg hadde det moro mens jeg så Hardcore Henry. Tempoet er helt sinnssvakt høyt og det er som en berg-og-dalbane med mye blod og gørr. Handlingen i seg selv er ikke akkurat den mest originale, men det funker for en spillinspirert film som skjønner hva den er og ikke prøver å skjule det. Det samme kan sies for de fleste av klisjeene, men der er det stort sett karakterene som trekker ned.

Action-scenene og stuntarbeidet er utsøkt. Liker man mye vold i filmene man ser, samt parkour i førsteperson, så er egentlig det alt man trenger for å se Hardcore Henry. Volden er overdreven, lemmer eksploderer og blodet flyter. Stuntene i førsteperson gir en det ekstra suget i magen som ordinære tredjepersonsfilmer ikke gir. Alt dette er for det meste troverdig, men det var et par øyeblikk der jeg måtte heve øyebrynet.

Som om ikke action-scenene var gode nok i seg selv, så akkompagneres dem av musikk som treffer godt på det som foregår. Etter at filmen er over, er det spesielt ett enkeltøyeblikk som står igjen, og det involverer Queens ”Don’t stop me now” mot slutten av filmen.

Jeg tror man vil like Hardcore Henry mer dersom man ikke har spilt så mange skytespill i førsteperson pga. klisjeene og for det meste tamme karakterer, men på den annen side så kan det hende at man vil like referansene. Uansett så er det en film som byr på heseblesende, gjennfomført action uten stopp.