Tidligere CIA-agent Jason Bourne blir tvunget til å se dagslyset igjen etter syv år på flukt. Minnene hans fra fortiden blir mer og mer klare, og han er på jakt etter de siste bitene av sin identitet og historie.

Paul Greengrass er igjen tilbake som regissør på denne filmserien med sin tredje Bourne-film. Matt Damon returnerer som den forfulgte og plagede agenten som er mildt sagt forvirret over sin fortid, historie og hvorfor han ble leiemorderen han ble. Svarene er mye å finne i denne siste historien.

Vi får en svært lang og grundig heftig åpningssekvens fra opptøyer i Aten, imponerende dyktig action og locationbruk som det virkelig oser energi og tyngde av!

Bourne må møte en annen agent, spilt av Julia Stiles, som har informasjon om hans liv og bakgrunn, svarene på mye av hva han søker etter. Etter scenene i Aten, hoppes det litt hit og dit, fra storby til storby, og likhetene med andre franchiser som James Bond og Mission:Impossible blir påfallende.

Greengrass sin film er denne gang i det hele tatt som en eneste lang forfølgelsesscene som kun skifter tidvis i location og sted, innimellom krydret med heftig action.

Musikken er lik hele tiden og går ustoppelig igjennom hele den to timer lange filmen, den tar faktisk aldri pause. Mulig meningen også skal være slik, at det skal føles som en lang, heftig jaktscene hele filmen.

Mye av problemet med ”Jason Bourne” er at den likevel ikke er så all verdens engasjerende eller spennende. For det første er Bourne selv en svært enkel karakter, vi kjenner ham ikke, og engasjeres heller derfor svært lite av ham. Det eneste som bør vekke litt interesse og engasjement rundt ham, er at han representerer ”oss”, den ensomme mannen som kjemper mot den store, skumle makten, selvsagt korrupt og utspekulert denne.

Videre går det i utrettelig mye dialog, samtaler frem og tilbake, mellom andre hovedkarakterer spilt av Tommy Lee-Jones, Alica Vikander og Vincent Cassel, alle gode skuespillere, men i karakterer så enkle og plankekjørende overflatiske at man bryr seg døyten om dem, sånn egentlig. Det er eksempelvis skuffende å se Vikander i en så stiv rolle, med et likt blikk og uttrykk igjennom hele filmen.

”Jason Bourne” blir derfor et klart tilfelle av en supertypisk streit, kald og grå, selvhøytydelig og gravalvorlig, lite sjarmerende og derfor uengasjerende actionfilm. Man må faktisk spørre seg selv flere steder i filmen om hvorfor denne Bourne skal være så voldsomt engasjerende å fortelle om, i nok en film?

Det kokes actionsuppe på Bourne-spikeren, en karakter fra Robert Ludlums bøker dette altså. Denne filmen lider dog under enkle karakterer, en historie som slik den er skildret kun bør engasjere Bournes nærmeste, ikke et kinopublikum over hele verden.

Som ren action-film derimot, byr filmen på hårreisende heftige enkeltscener som går selv Bond og Fast & Furious-filmene til skuldrene. Som forsøkt intrikat og særegen historie er den derimot dørgende kjedelig, og man bryr seg som nevnt ingenting om noen av disse menneskene. En ubrutt kjede av beleilige tilfeldigheter og flaks, gjør dessuten filmen veldig billig, her fikser alt seg, fra datahacking, via menneskelig manipulering, til innbrudd uten å bli oppdaget.

Hadde det ikke vært for den sykt heftige scenen mot slutten midt i Las Vegas, ville filmen vært mindre interessant. Som actionthriller tilbyr den ingenting nytt, men gir en viss underholdende opplevelse grunnet Greengrass sin gode og stødige actionhånd.