Lille Sofie bor på et barnehjem og blir en natt tatt bort fra huset av den Store Vennlige Kjempen, en gedigen mann som til tross for sitt skumle utseende er en snill og godhjerta kjempe. Han er selv utstøtt fra de andre kjempene fordi han ikke liker å spise små barn, slik de gjør.

Roald Dahls klassiker om SVK er ført i regi av selveste Steven Spielberg og manus er skrevet av nylig avdøde Melissa Mathison som også skrev klassikeren E.T. Og det er nettopp sistnevnte film, samt andre, av Spielberg man tenker litt på når man overværer også ”SVK”.

Likevel føles den Dahlske ånd nærmest minst like mye tilstede i denne filmen. Selve åpningen føles å inneha mye av magien og godfølelsene fra bøkene til Dahl når store SVK første gang opptrer på lerretet. Dahls barnlige spenning, formidling av fantasi, funderinger og barnetankegang fanges fint inn av Spielberg og man føler magien er tilstede.

Litt uti filmen blir det dog som at denne forsvinner litt. Mye av dette skyldes lange og utdragende scener som både fort blir smått repeterende, utvannet og mindre spennende. Det er for øvrig et langsomt tempo i denne filmen som gjør at hele greia føles litt gammeldags og i hvert fall langt ifra så hysterisk kjapp og actiondrevet som mye av moderne barnefilm er i dag.

Dette gjør ”SVK” til en litt variert film. Enten så kan man bli frustrert og kjede seg fort, eller man kan sette pris på at Spielberg nettopp tar seg tid og ikke henfaller til billig mas og kjas i action og bråk hele tiden. De lange scenene fører uansett til at filmen føles alt for lang, og det går også lengre mellom de smått magiske enkeltøyeblikkene her.

Universet som Spielberg har gjort er både pent, vakkert og svært godt filmteknisk, selvsagt. I rollen som SVK selv er Mark Rylance som gjør en veldig sjarmerende versjon av kjempen med sine varme øyne, blikk og småkomiske kroppsspråk.

Lille Ruby Barnhill er uten skuespillererfaring og er passe søt og troverdig til å tross alt spille mot luft og CGI-effekter. Hun blir likevel noe anonym og kjedelig i både fremtoning og som skrevet karakter.

”SVK” føles akkurat såpass magisk og flott til at man ikke blir skuffet. Helhetlig føles filmen altså dog litt for langdrøy og treig, med langt mellom godscenene, noe som irriterer litt all den tid filmen slik ikke blir så fengende og effektiv i fortellerstilen som man vet Spielberg kan være.Filmen lider også litt under å være humørløs. Den er ikke spesielt morsomt, verken for store eller små, ei heller voldsomt spennende eller skummel.

Det glimter altså til her og der, med deilige pene bilder og CGI, men blir fort kjedelig og nøytral innimellom disse godbitene.