New York-gutten Bobby Dorfman krysser landet for å prøve lykken i LA. Vi er i 1930-årene, midt i Hollywoods gullalder hvor Bobbys onkel er en vellykket agent for alle de største stjernene. En ulykkelig forelskelse driver ham hjem igjen til NY hvor han slår seg opp som en nattklubbeier for den fasjonable sosieteten.

Den godeste Woody Allen har i følge IMDB.com levert en spillefilm hvert eneste år, med unntak av to år, helt siden 1969! Hans siste film åpnet årets filmfestival i Cannes og ”Café Society” er da også en virkelig hyllest til og sjarmoffensiv mot både filmbransjen, filmmediet og en svunnen tid.

Med handling lagt til 30-tallets Hollywood regelrett oser det en deilig stemning, tidskoloritt og en sjargong som tar oss rett med tilbake til denne tiden. Her er også ispedd humor og vidd rundt bransje, karakterer og tidsbildet som sjarmerer ytterligere, og den velkjente Allen-humoren er til stede.

I det hele tatt er hele ”Café Society” veldig typisk Allen, inkludert filmspråket som med sitt herlige effektive tempo aldri gjør historien kjedelig men heller hopper kjapt fra scene til scene. Musikklagt med hans sedvanlige bruk av jazzmusikk, samt med de små morsomme innklippene av bi-hendelser i historien, blir filmen frisk og underholdende.

Ekstra morsomt er det at om man har et våkent øye, ja så kan man i få sekunder få øye på kjente skuespillere i diverse små biroller, men uten at disse fremheves særlig av kamera. En liten ekstra godbit dette!

Hovedrollen av særlig Jesse Eisenberg er veldig god, han føles svært passende i karakteren som den litt hengslete og beskjedne stakkarslige Bobby, en kar som ikke er så rent lite ulik Allen selv faktisk!

”Café Society” er verken nyskapende eller overraskende fra Allens regihånd, men har en herlig sjarme, vidd, romanse og tilbyr stemninger det er lett å drømme seg bort i.

Dette kjærlighets- og periodedramaet, satt til en nostalgisk sterk tid som i seg selv fascinerer, tilbyr en kvalitet som er god nok i seg selv, ikke minst når filmen varer kun behagelige 1,5 time.