Pierre er 17 år, spiller i band, sjekker opp damer og i hemmelighet kler seg i jenteklær. Sammen med moren bor han med lillesøsteren da han en dag får den voldsomme beskjeden om at moren kidnappet ham da han var liten. Etter en DNA-test blir Pierre tvunget til å bli kjent med sin nye virkelige familie, med nytt sted, ny skole og nytt navn.

Det er et både medrivende, vakkert og svært engasjerende drama som tegnes av regissør Anna Muylaert. Slik hun også gjorde i sin ”Min Andre Mor” fra 2015, skildres tematikk rundt seksualitet, ungdomsliv og oppvekst, klassetilhørighet, med mer.

Når Pierre flytter til sin nye men biologiske familie, kræsjer da også både stil, klasse og holdninger, noe som vises godt igjen på Pierre som aller helst vil kle seg slik han vil, i kjole, rett og slett gi en lang f… i stereotypiske holdninger og tradisjoner.

Skuespiller Naomi Nero i hovedrollen som Pierre er helt fantastisk troverdig, ja nesten dokumentarisk i sin lavmælte, ungdommelige slaskete stil og holdning. Likevel vekker hans litt uvanlige ’jeg’ store følelser i oss, vi brenner for ham.

Birollene vies også pen tid her og der, og tilfører et spekter av karakterer som både forsterker Pierre, men også historien på flere måter slik at ikke alt dreier seg om Pierre.

Her er flere nydelige enkeltscener hvor regissør Muylaert, ofte med lite dialog og manus, mesterlig skildrer menneskelige følelser, relasjoner og oppførsel. Scenen hvor Pierre på oppfordring av sin tante får en bunke fat til å slenge i bakken for å få ut raseri, er eksempel på dette.

Sluttbildet av Pierre med sin yngre biologiske bror, er et annet, svært rørende og treffende bilde på søskenkjærlighet, forståelse og en ny ung generasjon som (forhåpentligvis) er langt mer åpne for det som er annerledes og uvandt, men likevel også er en menneskerett i det å få være seg selv.

Filmen er kanskje litt kjapp i fremgangen enkelte steder, men på den annen side dveles det slik ikke utdragende mye ved ting, og dens herlige korte 80 minutter gjør den både effektiv og ”lett” tross sitt litt tunge innhold.

At man har tilført en humor og vidd mot slutten i Pierres opprør mot sine konservative foreldre, gjør den enda herligere og velfungerende, toppet av den nevnte fantastiske sistescenen mellom brødrene. ”Ikke kall meg sønn!” utfordrer tankesett, holdninger og er som menneskeskildring et sterkt velfungerende drama!