Pierre er en 17 år gamle emorocker. Han bor sammen med alenemoren Arcay og og trives i tilværelsen sin der han eksperimenterer med både gutter og jenter seksuelt sett. Men så kommer en veldig kjip beskjed som snur opp ned på livet til Pierre. Det viser seg nemlig at Arcay stjal sønnen fra hans biologiske foreldre da han var baby. Og nå har den biologiske familien funnet ham igjen via noen etterforskere. Det resulterer i at Arcay havner i fengsel og Pierre blir plassert mot sin vilje hos sin biologiske familie. Det blir litt av en prøvelse for begge parter, men helt klart mest traumatisk for Pierre som var fornøyd med slik ting var før...

Jeg tenkte ikke nevneverdig over tittelen før jeg gikk inn i kinosalen. Da begynte jeg først å tro at dette skulle handle om en gutt som ville være jente og dermed ikke ville kalles sønn, men filmen har en enda snedigere måte å skape handlingen rundt. Og det at den biologiske familien skal ta barnet tilbake etter 17 år, virker veldig brutalt, og særlig når de også plutselig kaller ham for Felipe som han heter i deres familie. Og det gjør de med å forsøke å viske ut hele Pierres tidligere liv og oppvekst.

Og som ikke Pierre hadde nok å stri med så sliter han samtidig også med finne sin egen seksuelle identitet. Vi får blant annet se ham i flere scener foran speilet på badet med leppestift og dametruse. Og til tross for all familieturbulensen og legningkaoset, er dette blitt en veldig fin film. Jeg er ikke så veldig interessert i de med forskjellig legning fra meg selv, men synes at alle skal få elske den de vil uten at jeg legger meg opp i det. Men denne filmen har en god del fete og morsomme scener. Mot slutten akselererer også humoren og vi får se hvordan hovedpersonen på herlig vis ordner opp i tvangen han havner i med en familie som han ikke ønsker og som bare er ute etter å ha en ‘A4-sønn’.

Skuespillet er også mesterlig utført i filmen og da særlig Naomi Nero som spiller Pierre er et funn foran kamera. Han leverer en dønn stødig rollefigur som jeg tror 100 prosent på under hele filmen. Regissør Anna Muylaert gjør også sakene sine meget godt. Det gjør at jeg også fikk lyst til å se hennes kritikerroste ‘Min andre mor’ fra 2015. Jeg liker at filmen føles veldig levende hele veien. Elsker også de mange fine detaljene som gjør denne filmen så spesiell og flott å se. Rollefiguren Pierre er også et herlig midtpunkt i filmen. Liker også tematikken i filmen som sentreres rundt både biologi og klasse.

Konklusjon
Filmen er akkurat passe lang og gjør veldig mye på kort tid. Jeg liker både humor og handlingsforløp. Konseptet er også friskt å basere en film på. Føler jeg sitter igjen med en god følelse etter filmen. Det gjør at jeg er svært tilfreds med alt denne filmen gav meg. Dette underholder meg solid mot alle odds. Mye av grunnen er nok at dette er satt sammen på en interessant og fiffig måte og samtidig er troverdigheten beholdt. Det er et kunststykke å få til begge deler.