Florence Foster Jenkins er en knakende strålende operasangerinne, eller... i hvert fall er hun dette inni sitt eget hode. For alle andre høres hun ut som en skadeskutt kråke, men hennes dumsnille ektemann St.Clair Bayfield er fast bestemt på å skjerme henne fra sannheten og en sikker offentlig ydmykelse. Da Florence bestemmer seg for å holde en konsert i selveste Carnegie Hall, skjønner ektemannen at han står overfor sin hittil største utfordring.

En merkelig og fascinerende historie dette her, om den virkelige Foster Jenkins som i 1944 beinhardt og standhaftig kjempet seg til en operakonsert for så å bli berømt. Som karaktertegning og historie er dette som snytt utav filmaterialeboka, for det er ikke vanskelig å verken lage humor eller fornøyelige scener av Jenkins og hennes skrikende operatoner.

Heldigvis har regissør Stephen Frears likevel valgt å ikke fråtse i utdritning av Jenkins. Hans tidligere fulltreffere, som ”The Queen” og ”Philomena”, også disse sterke kvinneportretter, oste av menneskelighet, varme og en evne av å formidle forståelse for menneskene som ble portrettert.

Også ”Florence…” tar seg god tid til å gjøre oss kjent med nettopp mennesket Florence, hennes ektemann og faste pianist Cosmé McMoon.

Så, angående dronninga selv, altså Meryl Streep, i rollen som Jenkins… Det er lett å like Streep, nærmest alltid, men denne gang føles hun virkelig riktig til rollen!

Vi vet også at hun har en habil sangstemme i virkeligheten, noe hun blant annet viste i ”Mamma Mia!”, og Streep står selv for stemmetonene også denne gang. Det skal godt gjøres å synge så dårlig, så bra, og man må ha en viss musikalsk sans for å treffe surt med vilje.

Tilbake til selve historien, er det unektelig litt mye rart her. Hvorfor så mange folk i hennes omgangskrets, iblandt publikum, aviskritikere og andre, ikke skjeller ut det dårlige sangtalentet hennes, forblir et lite mysterium filmen ut.

Selvsagt er mange oppegående og skjønner greia, at hun synger fælt men likevel beholder maska, men hvorfor er ikke flere ærlige? Dette undergraver filmen veldig, bortsett fra i et fåtalls karakterer, deriblant en konkret aviskritiker som bare ikke klarer og la være å slakte henne.

Likevel, det blir derfor noe litt utrolig og ”falskt” over også rammene rundt Jenkins som er litt vanskelig å svelge. Historien og enkelthendelser føles litt filmatiske, teatralsk kunstige og litt for utrolige. Ironisk nok er dette jo likevel en sann historie, noe som altså er oppsiktsvekkende og fascinerende.

Om ikke annet sier også historien derfor mye om oss mennesker, hvor mye vi tillater oss å tro på, synes om andre eller orker å gjennomgå, enten man sier sannheten rett ut eller bare holder kjeft for samvittighetens skyld.

Historien om ’lille Miss Foster’, som hun morsomt nok ble kalt som liten, er uansett blitt en fornøyelig og pen film. Vi får servert en herlig tidskoloritt og stemningssatte tablåer rundt konsertmiljøet og sosieteten i New York hvor altså Foster Jenkins ubeskjedent hyler sentralt i sentrum.

Med sterke Streep og Hugh Grant i ledende roller har Frears igjen skapt et pent portrett, av nok en minneverdig kvinne, sentrert rundt en egentlig helt utrolig historie. Noe voldsomt emosjonell, morsom eller sterk blir filmen dog aldri, men den klarer fint å balansere de viktige elementene alvor, humor og sjarm på en sterk måte.

Jenkins egen herlige uttalelse om at ’folk kan si hun ikke kunne synge, men ingen kan si at hun ikke sang!’ får stå som betegnende på denne historiens bilde på det å leve livet og følge drømmene sine fullt ut!