Filmen er basert på virkelige hendelser og begynner i New York i 1944. Alt er lagt opp som et drama om en rar kjendis. Vi ser en rik dame med ønsker å skinne som en stjerne. Hun ønsker å synge foran mange mennesker å holde dem i sin hule hånd. Hun øver mye, men har hun talent nok?

Jeg hadde knapt hørt om Florence Foster Jenkins før jeg så denne filmen og visste ikke noe om hennes forhistorie. Filmen begynner med et sceneshow der St Clair Bayfield (Hugh Grant) introduserer hvert nummer. Og der er Florence Foster Jenkins (Meryl Streep) en av skuespillerne. Etterhvert ansetter hun også den unge pianisten McMoon (Simon Helberg fra The Big Bang Theory).

Det blir litt moro når Florence bare omgir seg med positive ‘ja’-sjeler som hun betaler. De forteller henne at alt hun gjør er bra, også selv hun synger som en alke. Kritikerne får betalt for å gi gode kritikker. St Clair Bayfield er Florences ektemann. Han stiller alltid opp for henne og gir henne et drømmeliv. Han dekker over at han har drøssevis av elskere og kjærester imens Florence lever sitt luksusliv i sin egen lille positive boble.

Med en gang vi hører Florence skjønner vi hvor dette bærer hen. Det vil si at dette fremstår som en ‘Keiserens nye klær’-historie der alle rundt Florence kjemper for å holde latteren tilbake og gir henne gode tilbakemeldinger. Jeg fikk litt flashback til en gammel dame som ble rikskjendis i Norge for hennes dårlige sangstemme. Jeg snakker om Olga Marie Mikalsen som også figurerte i Solo-reklamene på TV med slagordet: ‘Solo! Sannsynligvis den eneste brusen som ikke hjelper mot annet enn tørsten’.

Filmen har ikke allverdens å spille på ut over en morsom sangstemme, men heldigvis er Meryl Streep strålende og bærer filmen og rollen som Florence Foster Jenkins på sine skuldre. Det tekniske er også på plass med Stephen Frears i registolen. Han står bak suksessfilmer som ‘The Queen’, ‘High Fidelity’ og ‘Farlige forbindelser’. Denne filmen er ikke blant Frears ypperste filmer, men likevel en severdig og fornøyelig produksjon.

Konklusjon
Filmen er bra underholdende til tider. Alt er veldig lystig og fint fortalt. Dette minner litt om en tidlig runde med en Idol-audition der de som synger har totalt mistet bakkekontakten. Jeg koste meg med denne filmen som har en herlig situasjonskomedie i dramaet. Men til tross for at filmen er morsom, er den mer hjerteskjærende som gjør at jeg smiler mer enn jeg ler. Jeg synes veldig synd på Florence som alle ler av bak hennes rygg, og Meryl Streep gjør faktisk rollefiguren så troverdig at jeg nesten ikke tør le av respekt for rollefiguren. Det blir også et øyeblikk når endelig sannheten kommer for en dag for Florence.