---

Ingress:

Den fem år gamle indiske Saroo kommer bort fra storebroren sin i gatene i Calcutta. Han er tusenvis av kilometer hjemmefra, og en tøff virkelighet gjør seg gjeldende der han må overleve på egenhånd. Mot alle odds blir han adoptert av et par i Australia, og 25 år senere vender han tilbake til India for å finne familien sin.

Anmeldelse:

Denne sanne historien om Saroo Brierley krever mange lommetørkler og blir raskt emosjonelt sterk kost, nærmest helt fra starten av. Det ringer kanskje mange sentimentale og kleine varsko-bjeller rundt denne handlingen, særlig når man også ser at Weinstein-brødrene er medprodusenter.

Sammen med navn som Dev Patel, Rooney Mara og Nicole Kidman på rollelista, ja da kan man regelrett se for seg Oscar-statuettene hagle over en film som dette.

Og la oss da virkelig også håpe dette skjer! Hvorfor? La meg forklare…

Denne nærmest ’Tore på sporet’-aktige historien formidles så ekte, troverdig og filmatisk pent at det er umulig å ikke bli sterkt berørt. Filmen er grovt forklart todelt. Den første timen følger vi lille Saroo som altså forsvinner og blir en del av folkekaos, gatebarnmiljø, gjenstand for pedofiliinteresserte, sendt på barnehjem, før han så endelig blir adoptert av to gode australiere.

Den unge Saroo spilles av Sunny Pawar, et sjarmtroll av en gutt som i tillegg også er et funn som ”skuespiller”, selv som så ung! Hans tilstedeværelse, ekthet og sjarm går rett i hjerterota og han føles knakende godt castet, veiledet og spilt!

Man blir nærmest knust innvendig av hans historie, av å følge ham igjennom de kalde bygatene, sulten, hjemløs og desperat etter å finne familien sin. Filmens fokus på foreldreløse barn blir her bare en liten, men svært viktig agenda, av mange sterke elementer som filmen setter fokus på.

I Lions andre del, og time, følger vi Saroo som voksen, 25 år etter at han forsvant. Dev Patel er også god i sin rolle, dette i en film som har mange likhetsstrekk med hans gjennombruddsfilm Slumdog Millionaire fra 2008.

Regissør er Garth Davis som debuterer som langfilmregissør her, og gjør mange trygge og gode valg, men føles på samme tid stødig og dyktig på å ta de riktige vendingene her og der. Historien føles kanskje litt forutsigbar, men underveis blendes vi så godt av sterke og gripende elementer at dette ikke oppleves som kjipt og enkelt.

Filmen er heller ikke uten øvrige innvendinger, for enkelte tilbakeblikk og eksempelvis forkortninger her og der kunne alltids blitt tatt bort, uten noe fare for helheten. Slutten av filmen, hvor vi får se virkelige scener ifra Saroo og familien, blir dessuten nesten litt for mye av det gode for en følsom sjel, så dem av dere er dermed advart.

Mange interessante problemstillinger og sider berøres ellers i historien. Saroos jakt på sitt hjemsted og familie gjøres over Google Earths søketjeneste, noe som kunne vært tidenes snikreklame, men heldigvis tones dette imponerende godt ned, og helt andre ting står i fokus her.

Utfordringer rundt adopsjon, søken etter identitet, forhistorie og annet, gjøres dessuten uten å føles for rosenrødt skjønnmalt. Det nevnte fokuset på foreldreløse gatebarn, og de evinnelig mange problemstillingene knyttet til dette, er likevel filmens sterkeste kort og noe av det viktigste å ta med seg i ettertid. Filmen føles slik også svært viktig, og nærmest sjelden. Når har man sett noe slikt filmatisert før liksom?!

Filmens gode blanding og vekting av beinhard og brutal realisme, vakre bilder og landskapsgjengivinger, skuespill og karaktertegninger, løfter Lion til allerede årets kanskje beste feelgood tåreperse av en film.

Av og til trykkes det på alle de riktige strengene og følelsene, uten å virke klissete, overdrevet eller spekulativ. Lion er en slik film. Den treffer deg med en sjelden ekte kraft.