Jeg visste ingenting om filmen på forhånd og det gjorde at jeg ble tatt ekstra på sengen av det som møtte meg. Alt begynner med nydelig fotoarbeid med en liten indisk gutt som leker i en sverm av gule sommerfugler. Like etter kommer storebroren hans og tar han med hjem. På vei hjem haiker de med toget gjennom en tunnel. Gjennom denne åpningsscenen får vi befestet et broderlig vennskap som står sterkt mellom de to brødrene før de kommer hjem til den tryggee og hardtarbeidende moren.

Storebroren Guddu, jobber om kvelden for å skaffe ekstra penger til familien. Det vil også lillebror Saroo være med på, men det synes Guddu at han er for liten til. Men Saroo insisterer, og da klarer ikke Guddu å si nei. Da de kommer til stasjonen til jernbanestasjonen der Guddu jobber, er lille Saroo veldig trøtt, storebror sier Saroo kan sove på benken imens storebror jobber, så skal Guddu komme tilbake å hente Saroo etter arbeid.

Da Saroo våkner opp finner han ikke storebroren. Han leter i et tog i nærheten men faller etterhvert i søvn i en togvogn. Da han våkner opp er toget kommet langt avgårde og stopper ikke før det er fremme i Vest-Bengal. Der blir han helt alene i et område der han ikke behersker språket. Nå kjemper Saroo for å finne hjem igjen til sin mor. Men det er ikke enkelt når man er så liten og ikke vet at moren heter noe annet enn ‘mamma’, og i et land med store avstander der det bor over en milliard mennesker å lete i...

Filmen er basert på boka ‘A Long Way Home’ av Saroo Brierley. Alle som har vært i lag med barn, vet hvor skjøre de er. Det må være forferdelig å være liten og forsvarsløs og komme til et nytt sted uten å ha noen som bryr seg om en. Derfor er dette en meget sterk historie. Vi får også se at ikke alle som er snill med gutten ikke nødvendigvis vil ham vel. Men hele veien gir aldri Saroo opp håpet om å se sin kjære mor og sin familie igjen.

Dev Patel har vist før at han er en stor skuespiller som i 'Slumdog Millionaire', som dette også kan minne litt om til tider. Men selv om Patel spiller solid, er det barneskuespilleren, Sunny Pawar i rollen som den unge Saroo, som overrasker mest i denne filmen. Han spiller med stor glød og er et naturlig midtpunkt i bildet. Pawar får frem mye bare ved hjelp av sine ansiktsuttrykk uten å si så mye. Det skal også nevnes at andre store navn som Rooney Mara og Nicole Kidman bekler noen av de viktige birollene i filmen.

Filmen utspiller seg iløpet av flere tiår. Gutten kommer lengre og lengre hjemmefra. Vi får se hva som skjer med gutten som blir en mann. Vi får se en gutt med identitetsproblemer og som aldri gir opp håpet om å se moren igjen i livet. Dette er en svært engasjerende film som beveger meg å se. Du får en rørende historie, som jeg tror veldig mange vil sette pris på. Filmen er også svært velregissert. Det gjør dette til en film det er lett å bli glad i, og det gjør noe med deg å bli med på den emosjonelle reisen til Saroo i søken etter moren hans og stedet han vokste opp.

Hvor mye denne filmen er dramatisert til er ikke godt å vite, men dette er blitt et svært vakkert drama som fengsler meg. Hele veien har jeg en liten tåre i øyekroken, fordi jeg lever meg sånn inn i hvordan Saroo må ha hatt det uten sin trygge mor som satte ham til verden. Jeg trenger gjerne ikke si at han finner sin mor til slutt, for det er meget åpenbart med en slik filmfortelling basert på en ekte historie. Filmen hadde nemlig nærmest vært meningsløs uten denne gjenforeningen. Mot slutten får vi også vite helt hvordan det gikk med den ekte gutten og hva tittelen egentlig betyr i filmen. Filmen er også med på å sette fokus på savnede barn som har kommet bort fra foreldrene sine.

Konklusjon
Om du likte Slumdog Millionaire, gir denne filmen noe av det samme, men i en litt ny innpakning og med en helt annen historie. Men selv om hovedpersonen reiser fra fattigdom til velstand, blir han ikke helt lykkelig, fordi det mangler noe i livet hans. Filmen har mye å spille på rundt de utfordringer som små barn som blir adoptert møter. De har med seg en ballast som ikke adoptivfamiliene tenker over før de tar imot barna. Vi følger både Saroo som liten og som ung voksen. Jeg likte det jeg fikk i denne filmen, både med tanke på historie og innpakning. Med andre ord har regissør Garth Davis laget en bunnsolid debutfilm som makter å både røre og engasjere de som liker slike vakre filmer med inspirerende historier fra virkeligheten.