---

Terningkast:


Ingress:

John Wick er en tidligere leiemorder som slutter med sine bedrifter da han finner kjærligheten. Men, når hun 5 år senere dør, bringer overraskende hendelser ham igjen tilbake til livet han trodde han hadde lagt bak seg…

Anmeldelse:

John Wick er en råpen, stilig og kvalitetssterk action som tidvis glimter til med små men gledelige genreutfordringer. Når sønnen av Johns tidligere arbeidsgiver driter seg ut ved å stjele bilen og ta livet av hunden hans, koker det over for John og forholdet til de involverte blir enda mer sensitivt grunnet deres felles fortid.

I rollen som Wicks ekssjef står svenske Michael Nyqvist som også gjorde en liknende rolle i Mission: Impossible – Ghost Protocol. Rollen som Viggo Tarasov passer ham veldig bra, mens hans villstyrlige sønn Josef spilles av Alfie Allen, også kjent som Theon Greyjoy fra Game of Thrones.

Hele historien hviler altså noe lettvint på at Josef driter på draget og raner "feil" person, og dermed er hevneposet i gang. Det hele starter imidlertid langt mer finskrevet og dramamessig bra. Åpningsdelen av John Wick er nemlig en litt sjelden blanding av en myk og hard tematikk, inkludert en sjarmerende hundevalp hvis avdøde kone har sendt ham noe nytt han kan elske og leve for i sin nye hverdag som enkemann.

Det tar imidlertid ikke lange tiden før actionspetakkelet er i gang, og filmen er slik videre dessverre litt for opptatt av å gjengi heftige actionscener som ikke i seg selv byr på noe veldig dyp tematisk eller hjernemessig ufordring.

Dette er litt dumt da filmen altså åpner langt mer interessant, men når dette er sagt så er det i det minste svært heftige scener som utspiller seg. Alt fra settinger i nattklubbmiljøer, kriminelle locations som i privathjem, hotellrom, til skitne havnelokaler, hvor øyepene scener virkelig imponerer.

Det gjennomgående fargefilteret i filmen, i store deler blågråe fargetoner, samt en neonaktig fargebruk som kan minne mye om Michael Mann og Nicholas Winding Refns filmer og stil, hever filmen opp rent visuelt.

Et ellers rolig, pent og utsnittsmessig kamera- og bildearbeid gir filmen, selv om den også har denne b-filmaktige tonen over seg, et kvalitetspreg som er til å like!

John Wick blir slik en rålekker actiongodbit og som tidvis ytrer ønsker om å skille seg litt ut. At den likevel i det store og hele henfaller til superrå og machooverdreven action får være greit nok, all den tid det ser såpass bra ut.

Keanu Reeves gjør seg også veldig godt i tittelrollen og bekler denne slitne hevneren med svært god tilstedeværelse som gjør at vi føler med ham, et viktig prinsipp for å gidde å bry oss. Andre kjente navn som Willem Dafoe, Ian McShane, John Leguizamo, med flere, hever også underholdningsverdien.

Som actionfilm står filmen igjen som noe hakket bedre, likandes og visuell eyecandy over gjennomsnittet, men som selvsagt likevel ikke klarer å gjøre oss heeeelt blinde overfor sin overflatiskhet og enkelhet for øvrig. Liker man ”lekker” og koreografert action og blodig vold, så ja, men føles hjernen litt utilfreds utover dette, så nei.

Til slutt tenker man igjen tilbake på den fine åpning, en start hvor Keanu Reeves selv får vist hva mer som bor i ham som skuespiller. Slik filmen utvikler seg blir han mer til den steinkalde og mer forenklet hevndrevne og actionreduserte John Wick og han reduseres slik til noe vi har sett så mange ganger før. La oss håpe den kommende John Wick: Chaper 2 byr på enda mer!