Tre kvinner som jobbet i NASA var hjernene bak en av de største bragder i historien: oppskytingen av romfartøyet som fikk den første amerikaner rundt jorda. Den visjonære trioen bestående av Katherine Johnson, Dorothy Vaughn og Mary Jackson trosset alle kjønns- og rasefordommer og inspirerte selvsagt generasjoner.

Som skapt for amerikansk feelgood dette altså, og i regi av Theodore Melfi blir da også Hidden Figures en ganske så fascinerende historie om veldig mye på en og samme gang. Her er jo både kvinnekamp, kamp om svartes rettigheter OG en visuell lekker skildring av det amerikanske romfartseventyret som startet på 60-tallet.

Mye snadder for manus og historien her med andre ord, og i front står navn som Taraji P.Henson, Octavia Spencer og Janelle Monae som kvinnetrioen, mens også Kevin Costner, Kristen Dunst, Jim Parsons og Mahershala Ali er med.

Hidden Figures tilbyr en svært fascinerende historie, sant nok, og det er veldig rart man ikke har laget en film om dette før nå. Tidsportrettet fanger mye interessant fra tiden da Kennedy enda var president og i live, da datamaskinene gjorde sitt første inntog i romfarten, og hvor mennesket enda ikke hadde vært på månen.

Det er med både snev av humor, lett surrealisme og alvor at regissør Melfi skildrer hverdagen rundt kvinnene i et mannsdominert yrke, miljø og raseskilleproblematikken på denne tiden.

Bare det å skulle gå på do i arbeidstiden kunne ta evigheter grunnet avskilte toalettområder, eller som i de innerste kretser: totalt fravær av toalett for fargede! Slike scener kan kanskje virke noe overdrevet filmatisk sett, men dette får like fullt effektivt godt frem absurditeten i de faktiske forholdene for kvinner og fargede på denne tiden.

Hovedrollene spilles sjarmerende og herlig av de involverte og Kevin Costners rolle er en erketypisk godrolle som den snille og fornuftige i blant mannfolka i bransjen.

Hidden Figures er imidlertid glatt heltedyrkende som bare amerikanerne kan, som vanlig best i å tegne de store linjene og bildene, mer enn i de små detaljene og rundt karakterdybde.

Det tråkkes aldri særlig dypt ned i materien eller disse kvinnene, men de behandles dog med en sjarm, snert og styrke som likevel er lett smittende og hjertevarmt underholdende.

Til å være bortgjemte figurer i et tilsynelatende rent mannsdominert miljø, løftes kvinnene respektfullt og fortjent frem i lyset og fra historiens glemmebok. Dette i en film som blir hakket for konvensjonell i stilen, sukkersøt og glossy, til å ironisk nok virkelig skinne imponerende sterkt, men som lett vil underholde og fenge svært mange.