( + )

Vi befinner oss på starten av 1960-tallet. Der følger vi flere fargede kvinner. I front finner vi Katherine som får i oppgave av NASA å regne på en romkapsels bane som skal bruke til å skyte ut en amerikansk astronaut ut i rommet. Mary på sin side forsøker å slå seg opp som NASAs første kvinnelige ingeniør. Dorothy forsøker å bli en datadame i NASA. Men til tross for at de fargede kvinnene er veldig dyktige individer, skal de kjempe en sterk kamp både fordi de er kvinner, men også fordi de faktisk er afroamerikanere. Så vil filmen vise om oddsen som ligger imot dem kan beseires...

Det var rart å se hvordan både kvinner og de svarte ble behandlet på 1960-tallet i USA. Spesielt scenen med at de svarte ikke kan gå på toalettet med de hvite i bygningen og må gå mange kvartaler unna for å gå på do, gjør inntrykk. Man får mange forskjellige emosjoner av det man ser, men heldigvis går det bra til slutt. Det er en lun atmosfære rundt det hele, filmen oppleves derfor aldri ubehagelig.

Det jeg likte best med filmen var hvordan Kevin Costners rollefigur tilnærmet seg den svarte Katherine Johnson. Når han skjønner at hun har eksepsjonelle gaver innenfor matematikk og løser mange problemer som selv ikke datidens datamaskiner kunne håndtere gjør dette at hans tilnærming til henne blir noe mildere. Han blir omtenksom og gjør unntak for å involvere og respektere det viktige matematiske bidraget Katherine Johnsen bringer på banen, til det store romskip oppdraget til NASA.

Historien om NASA-kvinnene er det beste med filmen. Min favoritt rollefigur er Katherine Johnson. Jeg liker måten hun fremstår på i filmen. I starten befinner hun seg litt i kulissene, men fanger opp hva alle rundt henne jobber med på et høyere nivå. Det viser at hun er smart og i tillegg løser hun de imponerende matematiske problemene. Hun blir derfor en som man ser opp til og heier på. Det spiller derfor mindre rolle etterhvert at Catherine er afroamerikaner.

Selv om dette bygger på ekte beretninger om de fargede kvinnene i front, så lærer filmen oss en del om situasjonen i USA på 1960-tallet. Jeg lærte hvordan rasismen påvirket de svarte i hverdagen og hvordan små ting som å gå på do kunne være et stort problem. Jeg lærte også litt om historien til Katherine Johnson, som var ganske sterk. Hun var en svart kvinne i front, samt den utrolige tilhørende historien om hvordan romkappløpet satt astronauter i store problemer som var vanskelig å løse med datidens teknologi.

Filmen er regissert av Theodore Melfi, som er en regissør jeg ikke har sett noe av fra før. Denne filmen fungerer også som en dramafilm, men også lett å like med sin feel good-omfavnende inspirerende historie. Selve tematikken er svært betent i USA. Dette er på sett og vis en viktig stemme i saken, men filmen føles samtidig trygg. Denne filmen er nominert til oscar for beste film, som kan virke som en noe vag nominering, men baserer seg trolig på den sterke betraktningen om et tema som fremdeles er aktuelt.

Konklusjon
Jeg vil anbefale filmen videre til en venn fordi den er lett underholdende og lett å like. Samtidig er dette en inspirerende historie som jeg tror mange vil omfavne. Jeg som kvinne likte filmen godt fordi den tematiserer kvinnekamp med sterke og modige kvinner i front som er lett å relatere seg til. Skuespillet i filmen er meget solid. Octavia Spencer, Taraji P. Henson og Janelle Monáe, gjør alle stødige rolleprestasjoner. Filmen har noe mer å gå på i fortellerteknikk og går seg noe vill i den delen av produktet.