Fem mer eller mindre vanlige ungdommer må utrette utrolige ting når de oppdager at deres lille hjemby er truet av romvesener. Disse fem skal vise seg å være de eneste som kan redde byen og hele planeten!

Fenomenet Power Rangers stammer fra den amerikanske tv-serien med samme navn fra 90-tallet, igjen basert på japanske Super Sentai.

I likhet med et liknende fenomen i Transformers, er også disse skapningene enorme mekaniske installasjoner som altså kun kan styres av disse fem utvalgte ungdommene, av grunner man ikke blir alt for detaljert forklart om underveis.

I regi av Dean Israelite er filmatiseringen av Power Rangers stort sett et sabla bråk av plastisk superheltfranchise som verken føles ny eller spesielt fengende i dagens mølje av beslektede historier og filmer.

Ukjente unge skuespillere gestalter de fem tapre, mens Bryan Cranston dukker opp i en sentral rolle. Filmen skal ha pluss for en gangs skyld å ha en kvinnelig skurk, her spilt av til vanlig herlige Elizabeth Banks.

Rollen hennes som den herskesyke Rita Repulsa er dog verken særlig stilig, original eller minneverdig, nei mer kitchy smakløs plastisk i all sitt overspill og hysteriske klisjégalskap.

Filmen er dog intet mindre enn lite grann historisk da karakteren Trini, spilt av Becky G., er tidenes første åpne homofile superheltkarakter. I møte med sine fire nye venner kunne hun og disse blitt et fint portrett av dagens unge, noe det ikke brukes alt for mye tid på dessverre. Det er også merkelig hvordan den autistiske Billy nærmest går fra å virke halvt tilbakestående i starten, til å føles veldig normal mot slutten. Glemte han å spille karakteren sin filmen ut, eller?!

Det er noe delvis gammeldags, utdatert og irriterende kunstig markedstilpasset over filmen. Tidvis, og særlig i opptakten mellom disse fargerike unge menneskene, kan filmen faktisk minne litt om den retroherlige serien Stranger Things i måten en vennegjeng oppdager farlige og spennende ting på, samt utvikler vennskap på tvers av typer og karakterer.

Man tar seg selv derfor også i å tenke flere ganger under filmen om ikke dette kunne vært bedre materiale for en tv-serie, mer enn en langfilm, nettopp for å utviklet disse ungdommene som faktisk i små doser er interessante.

Det tar nemlig svært lang tid før man kommer til hovedplottet her, og frem til da er man bare sånn halvveis engasjert i denne gjengen tilfeldig utvalgte superhelter.

Det er sikkert flust av hormonville ungdommer som vil elske dette bråket av et tullete spetakkel, en film som er svært lik de til stadig plagsomt tilbakevendende Transformers-filmene i både stil, form og hjernedød actionrøre.

Det er også sikkert ment at man skal ha et nostalgisk forhold til disse figurene her, men har man ikke dette vil man mest sitte igjen med enda mindre verdi siden den ikke bringer noe som helst annet nytt på banen. Når effekter og CGI, historie og de nevnte karakterene heller ikke makter å engasjere nevneverdig, står man igjen med et klassisk Hollywood-bråk av en effektfilm.

I beste fall tilfredsstiller og appellerer dette til smakløsheten og enkelheten i unge tenåringsgutter, skjønt selv disse vil trolig ikke bli imponert i en tid hvor liknende filmer ofte er langt bedre enn dette greiene her. Ord som overflødig, unødvendig og smakløs franchisefilmatisering er altså dekkende for filmen Power Rangers.