Power Rangers hadde sin storhetstid. Det var ikke så mange som forventet at det skulle dukke opp en film i 2017 som satt heltene på kartet igjen. Filmen ble riktignok et faktum, men selv om filmskaperne kanskje ønsker at det skulle ta helt av, så ser jeg ikke bort ifra at det blir med denne filmen – for denne gang.

Ungdomstiden er ikke den letteste å komme seg gjennom. Om man er nerden på skolen som blir mobbet, pøbelen, eller den hotte jenta... det finnes ikke lette dager hvor alt går som det skal. Og at ikke alt er som det skal, får fem ungdommer lære da de ved en tilfeldighet er på samme sted når de starter et skred i en fjellvegg. De kommer seg unna med helsa i behold, men morgenen etter våkner de alle fem med uante krefter. Hvor kommer kreftene fra, og – kanskje viktigere – hva skal de brukes til?

Spesialeffektbonanza og hotte ungdommer som får superkrefter? Det føles virkelig ikke friskt anno 2017, hvor vi allerede har sett Hulken slåss side om side med Iron Man. Vi har også sett de legendariske heltene til DC, Superman og Batman, vise krefter mot hverandre. Tanken bak «Power Rangers» er nok å vekke liv i en serie skapt for en annen tid. Det er kanskje bare blitt utdatert at fem forskjellige ungdommer er nødt til å jobbe sammen for å redde verden. Skaperne bak denne filmen hadde kanskje også en idé om å tjene litt ekstra penger på de som gjenkjenner navnet og merkevaren som ER Power Rangers. For navnet er kjent, og varemerket har en viss pondus for de som vokste opp med dem på TV på 90-tallet. Selv så jeg omtrent en halv episode, men ble ikke bitt av basillen. Heldgivs klarer jeg litt mer enn en halvtime med filmen. Men det er å strekke tålmodigheten mye!

Ja, det skal sies at jeg slet relativt mye med å holde interessen oppe. For selv om det er ganske konvensjonelle saker å lage en film om mennesker som oppdager sine enorme krefter, i tid nok til å redde verden, så er karakterene rimelig grunne og tynnslitte. Det er synd å se underviklede karakterer som omfavner sine krefter uten store betenkeligheter. Disse ungdommene bryr seg også svært lite om at det kan bety den sikre død å begi seg ut på slagmarken, men det stopper dem ikke. Go, go, Power Rangers! Eller noe sånt...

Men det som virkelig skader filmen er hvor lite filmen faktisk film. Greia er totalt uinteressant, og trusselen som truer vår eksistens – sies det (ja, for det vi ser er ikke akkurat nok til å skremme) – er veldig lite troverdig. Det føles aldri som en reell trussel, og når man ikke engang kan drømme seg bort i spesialeffekter og heftige kampscener, finner jeg svært lite som klarer å holde meg naglet til skjermen. Svakhet i alle ledd er neppe det de ønsket da planen om å gjenopplive Power Rangers nærmet seg å bli en realitet.

Jeg ser jo hvor filmen vil, og jeg ser at den er rimelig målrettet om å få ut et budskap samtidig som den skal underholde. Det er likevel uhyre kjipt at utfallet blir et mageplask i stedet for å lande med æren i behold. To timer VIRKER ikke bare å være i lengste laget... Det ER i lengste laget. «Power Rangers» kunne blitt bra. Det tror jeg på. Men det blir en ørliten minikopi av Transformers-filmene. Ja, til og med den fjerde Transformers-filmen er bedre enn dette kaotiske forsøket på å få Power Rangers stablet på bena igjen. Jeg håper virkelig ikke dette blir en franchise, for det har den ikke fortjent.