Mitch er kongen av badevakter i California der han råder over alle sine ansatte og den største stranda i distriktet. En dag dukker den selvgode nykomlingen Matt opp og blir deres nye medlem. Det er imidlertid duket for mange konflikter, særlig imellom ham og Mitch, men duoen må legge bråket til side når de må etterforske en stor narkosak som herjer i området.

Vel… den måtte jo komme, filmen om en av 90-tallets mest ikoniske og kjente tv-serier med samme navn. Dwayne Johnson, Zac Efron og Alexandra Daddario står i hovedrollene i en film som aller mest føles som en eneste lang dvask episode av nettopp Baywatch, eller noe liknende greier.

Flere nye remakes eller rebooter har lykkes med å oppdatere og sprute friskt blod inn i spin-off filmene, men her spilles det på lite annet enn bare det originale navnet.

Om filmen dessuten er ment som et gjensyn til oss som var unge på 90-tallet, ja så er jo uansett så mye utdatert både innen humor, handling og annet her at filmen uansett føles håpløs kjedelig og urelevant gammeldags.

Det verste er kanskje at gjensynet med stjernene David Hasselhoff og Pamela Anderson består av hele 5 sekunder (!) spilletid til hver. Det er jo bare trist.

Handlingen er hjelpeløs enkel og går mest ut på to ting; den nevnte narkotikasaken hvor en gjeng doplangere får smake på badevaktenes innsats, samt forholdet mellom Mitch og Matt. Sistnevnte relasjon er faktisk ikke så all verdens dum, ser man bare bort i fra fæle replikker og pinefull ”humor” som sjeldent treffer spikeren.

Det er likevel imellom disse to gutta at litt engasjement, en liten nerve og driv oppstår, og Johnson er for så vidt en likandes kar i sentrum.

Små øvrige biroller fyller ut handlingen greit nok, blant annet med en klovn av en kar som er filmens comic relief der stakkaren må gjennomgå både smerter i underlivet, nedverdigende opplevelser og annet for at noen skal få le litt. Morsomt? Absolutt ikke.

Selv actionscenene er merkelig dårlige, med tidvis skremmende enkle etterpålagte effekter som også selv ser mer 90-talls ut enn 2017. Mulig disse og retrostjernenes korte opptreden er resultat av et lavt budsjett, men et flaut manus kan jo ikke på samme måte rettferdiggjøres med et lavt budsjett.

Med hele 6 (!) manusforfattere så kan man godt skjønne at det ble mye kokkesøl og kompromisser på veien. Det oser svært gammeldags humor her, inkludert vold mot det mannlige kjønnsorgan, menn i drag, og spøk om at Stevie Wonder er blind. Seriøst? Vet yngre folk i dag i det hele tatt hvem sistnevnte er liksom?!

Det er faktisk tilløp til småmorsom selvironi innimellom, det skal filmen ha, men hvorfor i svarte svingende er det ikke mer av dette?!

Antallet ganger stakkars typecasta Zac Effron har fått tildelt flaue replikker er ellers så ofte at man nesten begynner å synes synd på fyren der han graver sin egen skuespillergrav for hver film han er med i, selvsagt alltid kun for pengene må skjønne.

Det verste er egentlig ikke at det er noe voldsomt spesielt fælt å se på dette her, sånn egentlig, det finnes faktisk verre Hollywood-produkter. Terningkast én-filmer er hakket verre. Baywatch er imidlertid bare dørgende kjedelig uambisiøs, gammeldags og tam.

Selvsagt skal ikke en slik film være noe Oscar-kandidat, men at det går an å skrive noe så enkelt er bare fælt og se på. Razzie-nominasjoner bør hagle over filmen til neste år. Takk gud for at det i det minste er pene folk å se på i denne nesten to timer lange filmen.

Når så rulleteksten endelig kommer vises klipp av tabber og bloopers, bare for å slenge i trynet vårt at skuespillerne har hatt det mer morsomt under innspillingen enn det vi noen gang har hatt i kinosalen. Makan!