Gru forsøker å sjonglere den noe rare kombinasjonen av familieliv og agenttilværelse. En dag dukker i tillegg hans ukjente tvillingbror Drew opp, og plutselig blir kaoset komplett. På toppen av det hele må han forsøke å bekjempe 80-tallsskurken Benjamin Bratt som er tilbake med all sin ondskap!

Det tredje kapittelet om den gogrusomme agenten Gru byr på en gledelig variert underholdning som klarer å treffe både unge og gamle, tross sin fremdeles frenetiske og hysteriske takt og tone.

De tre regissøren bak dette nyeste bidraget har tydeligvis både lekt seg, hatt det moro og aktet å treffe bredt. Grusomme meg 3 er en film man både føler for å se igjen umiddelbart, men ironisk nok også kun klarer halvannen time med før ørene føles helt utkjørt.

Handlingen er denne gang altså om den tidligere 80-tallsstjernen Benjamin Bratt som fikk sitt enormt populære tv-show kansellert og nå som voksen vender tilbake som bitter og ond.

Den fremhevede 80-tallsnostalgien er ivaretatt på en herlig måte, både igjennom klær, visuell stil og utforming, samt ikke minst i bruk av originale 80-tallshits som fargelegger enkelscener på en fornøyelig måte, men uten å bli for kleint.

At halve budsjettet trolig er brukt på rettighetene til disse sangene er derimot en annen historie, men det har man sikkert råd til også med denne franchisesuksessen.

En annen ting som forsterker underholdningsverdien er det visuelle i animasjonen som generelt er deilig fargerik, men hvor særlig nærbildene av karakterene virkelig viser hvor langt nivået er kommet.

Her ser Gru, Lucy, minionene og de andre rett og slett ut som fysiske dukker, mer enn datalagede figurer! Sleng inn flere filmreferanser både for store og små, samt et miljøskifte til Italia, ja så blir underholdningsfaktoren hevet ytterligere.

Til slutt er det filmens lille skarpe tone i små frekkheter som også gjør den hakket hvassere enn mange animasjonssøskenfilmer. Her er det nemlig innslag av både morsom stereotypifisering, volds- og kroppsfiksering, samt figurenes hissige brodder og særegenheter som gjør at de skiller seg godt ut.

Man tar seg selv i å tenke at det tidvis blir litt som Toy Story i en frekkere og mindre mild utgave, noe som både unge og voksne garantert vil sette pris på i en tross alt (og forståelig) rimelig (barne)mild filmgenre. Helt opp til sistnevntes høye generelle nivå blir dette likevel ikke.

De velkjente sidekickene i de små gule minionene er fremdeles like gnålete og masete, men pytt pytt, de er da en del av franchisen og suksessen tross alt. Aller best er derimot de mange 80-tallsgjengivelsene i videoer, klær, stil og annet, en kombinasjon som gjør dette til en veldig fornøyelig familiefilm.