Sagaen om kua som skal melkes for hver dråpe gjelder for alvor i Hollywood også. Selv om det ikke er noe nytt, skulle jeg ønske at de innså at noe nytt og friskt gjerne kan få lov til å forsøke seg. For med den tredje «Grusomme Meg»-filmen, virker kua å ha tømt hver bidige dråpe.

I en årrekke har Gru (stemmelagt av Alex Rosén) fått tiden til å gå med kriminelle handlinger og konkurrering mot andre kriminelle mesterhjerner. Etter at han nå har bekjempet superskurker og fått seg sin helt egen familie, er det ikke så mye tid til sånt lengre. Livet begynner egentlig å bli litt kjedelig, helt frem til den dagen hvor han får høre at han har en bror. Broren er hans strake motsetning, men de er nødt til å jobbe sammen om de skal ha sjans på stanse den seneste skurken som ønsker å legge jordens befolkning for sine føtter: Balthazar Bratt!

"BELLLLOOO!!!" rauter de små gule minions fra seg til hele familiens store begeistring. Det ser ikke ut til at man går lei de festlige og sjarmerende vesenene som er blitt synonymt med Grusomme Meg-filmene. Ja, så populære er det faktisk, at de fikk sin egen (mindre vellykkede) film. Ja, det er lite spillerom for annet enn minions. Og når det blir altfor lite av dem i den tredje filmen om Gru og hans kompanjonger, er det plass til så utrolig mye annet. Men DET tomrommet, utnyttes svært dårlig. 

De har jo klart å skape en festlig, vandrende 80-talls pastisj av en erkeskurk, som drar med seg både en herlig hockeysveis/piggsveis med tilhørende liten måne i bakhodet samt at han har et sterkt forhold til musikken som preget det fargesprakende tiåret, men dessverre så får han litt for lite tid til å briljere. Han stjeler scenene hvor han fanger politi i gigantiske rosa tyggis-bobler og moonwalker seg bortover til Michael Jacksons tilsvarende store hit; «Bad», og for å være ærlig så er det akkurat det filmen trenger. Gru er en lite sidenotis i sin egen tredje langfilm, hans utkårede likeså, mens også barna og minions sliter med å få bukt med spilletiden.

Gru har jo en rød tråd i denne filmen, som involverer hans bror Dru, men han har ikke kommet seg noe videre fra forrige film. Hadde filmen valgt å prøve seg på en ørliten mørkere variant hvor Gru kanskje ble skurkete igjen, og at broren Dru kanskje var den som måtte stoppe ham, ville jeg vært mer tilfreds. Men filmen er like grå og kjedelig i all sin tematikk og måten den behandler det på, som minions er gule. 

Man kan tydelig se at filmene begynner å slite med å holde interessen hos sitt publikum oppe. Det er nesten sånn at filmene sliter med å motivere seg selv for videre eksistens. Ikke er det et fyrrig avslutningsnummer på en trilogi, og heller ikke er det et spenstig kapittel som pirrer såpass at en fjerde film burde ulme i asken. Nei, det er et kjedelig kapittel som holder igjen og flyter videre på suksessen fra… ja, egentlig fra den første filmen.

Film nummer to, og til en viss grad også filmen «Minions» hadde god dynamikk og en dramaturgi som skapte en god fremgang rundt både historie og karakterer, men i denne filmen er det ingen glød eller skarphet lengre. Til og med vitsene og slapstick-humoren vannes ut og serveres på nytt med «ny» og svakere smak. Selv om filmen klarte å skrape inn nok penger til at den helt sikkert har en fjerde film på gang, håper jeg at dette er blitt en lukket bok. Det er ikke spennende nok, og sjarmen går på tomgang.