---

Terningkast:


Ingress:

Flere hundre tusen allierte soldater fra Belgia, Storbritannia og Frankrike er omringet av tyske tropper på stranden i Dunkirk. Med ryggen til havet må soldatene legge sin lit til Spitfirefly i luften og småbåter til havs, både sivile og militære, alle medhjelpere for å forsøke å redde de fangede soldatene.

Anmeldelse:

Christopher Nolan har med denne krigsskildringen skapt et helt unikt filmatisk verk hvor spesialeffekter og storslåtte krigsscener nærmest glimrer med sitt fravær! Styrken ligger i den mer gammeldagse råe filmingen og tilnærmingen i scenene til slaget ved Dunkirk, tidvis klaustrofobisk skildret fra flere hold.

Vi får bli med til havs i både store og små båter, følger de hjelpeløse soldatene ved den enorme stranden i Dunkirk, samt at kameraene er tatt med opp i de små spitfireflyene, noe som gir helt unike filmscener, virkelig! 

Og det er slik helt ned på enkeltmannsnivå at Nolan har villet vise oss krigen og jævelskapen, skjønt bare ned til en noe paradoksal viss grad dog. Her blir vi nemlig med på flere drukningsklaustrofobiske hendelser, med vann overalt, skuddsalver som blåser rundt hodene våre, samt nakne våpenløse soldater som reduseres til nettopp kun mennesker og hvor voldspornoscenene er fraværende.

På den annen side er det null blod her, ingen synlige skader, ei heller kroppsdeler som flagrer. Dette er et bevisst grep av Nolan for å ikke først og fremst lage en krigsfilm, men for å skildre overlevelse fra flere hold. Like fullt er dette med på å (paradoksalt altså) nettopp distansere oss fra både hendelsene og karakterene.

Denne noe rare blandingen av realismefravær skaper videre en kaldhet og effekt som gjør at man ikke akkurat blir voldsomt engasjert i hovedkarakterene. Man kommer aldri under huden på noen av dem, de fleste emosjonskalde og flate. Litt rart det der altså...

Fraværet av emosjonelle toner og grep er altså bevisst gjort, men når søkkvåte soldater aldri viser så mye som et tegn til å fryse ræva av seg etter timer i iskaldt vann, eller at de ikke uttrykker særlig traumatiske reaksjoner, ja så blir det noe rart med helhetsinntrykket gitt.

Ville ikke soldater for eksempel også blitt traumatisert av nære kroppsskader på sine medsoldater? Selv karakteren til Mark Rylance foretar ikke en mine når kameraten til sønnen dør. Selvsagt skal han oppvise styrke og stoisk manndomsro overfor sin gjenlevende sønn som ser på, men likevel, er dette troverdig, og hadde det kostet Nolan så mye å gi karakteren sin litt følelser her?

Det er også stygt å si det, men hovedrolleinnehaver i Fionn Whitehead er svært forglemmelig i all sin flathet, merkelig og betenkelig nok.

Sider som dette blir i hvert fall ikke medvirkende til å gjøre filmen mer gripende, om historien og det filmtekniske er aldri så fabelaktig og omfattende. Først mot slutten kommer filmens første frysninger, når en smellvakker og ettertenksom slutt nydelig viser hvordan alle de frivillige sivile stilte opp med sine båter for å redde soldatene.

Måten de ble mottatt i England på, selv om de altså trakk seg tilbake og ikke kjempet, er også rørende gjengitt. Slik får filmen en flott gjenklang til slutt som viser hvor sårbare, enkle og hjelpeløse mennesker og soldater er i en krigssituasjon, noe filmen for øvrig også flott skildrer.

Dunkirk blir slik en noe blandet opplevelse som først og fremst er en audiovisuell godbit, igjen tonesatt av Nolans faste komponist Hans Zimmer. Her bruker han noen utrolige måter å oppvise spenningsmusikk på, hvor han illustrerer krig, fly, fare og pusher stress og frykt i bildene på en fantastisk måte!

Dunkirk blir nærmest som en stikk motsatt krigsfilm fra eksempelvis Mel Gibsons Hacksaw Ridge, hvor Nolan altså unngår nærmest alt av blod, gørr, fysiske skader, og overdrevne emosjonelle grep i sin film. Slike sider trenger kanskje ikke gjøres på en klisjémessig måte, men det finnes jo en mellomting hvor effekten ikke automatisk likevel blir tilsvarende stor og virkningsfull selv om man tar disse grepene bort.

Det blir derfor selvsagt for dumt å frita Nolan for denne lignende kritikken som motsatt også trakk Gibsons film ned, selv om Dunkirk er aldri så audiovisuelt knallbra forøvrig.

Det er nemlig fristende å kalle Nolan sin film for en kald og visuell ”mannekrigsfilm”, hvor føleri og det å vise følelser bevisst er underdrevet og tilsidesatt, som om alternativet skulle være noe melodramatisk overdrevet Gibson-føleri. Dette er egentlig litt synd, da det altså burde finnes en mellomting og filmen ellers er så sykt teknisk bra.

Angsten og noiaen er tidvis svært godt til stede, men selv dette har sine begrensninger når andre realistiske sentrale elementer er tonet ned og fraværende. Hvor stor grad Nolans episke krigsfilm vil gjøre inntrykk på deg, vil nok derfor være veldig individuelt.