---

Terningkast:


Ingress:

Flere år etter det tragiske dødsfallet til deres datter, ønsker en dukkemaker og hans kone en nonne og noen foreldreløse jenter velkommen inn i deres hjem. Paret er endelig klare for å gå videre i livet og ønsker å bringe positiv og livlig energi tilbake til huset. Bare så synd da, at dukkemakerens besatte kreasjon i dukken Annabelle også vil være med og leke!

Anmeldelse:

Annabelle: Creation er begynnelsen, det som skjedde før Annabelle (2014) i tid. Dukkemakeren Samuel Mullins lager dukker og hvor den største av dem blir besatt av en ond energi hvis syssel er å plage vettet av paret som bor i et hus langt utpå landet. Vi er i tid på 50-60-tallet, og location og setting er både billedpen og herlig avsidesliggende for en slik skrekkhistorie.

Et solid skrekk-team

Svenske David Sandberg har tatt over regien etter at den heller dvaske førstefilmen verken var skummel eller minneverdig. Sandberg står bak den brukbare Lights Out (2015) og makter å heve historien om Annabelle flere hakk opp, noe som både er imponerende og ikke minst gledelig for en slik spin-off film som dette tross alt er.

For, historien om dukken Annabelle blandes og sys av Sandberg pent sammen med også andre kjente filmer, særlig The Conjuring, hvor dukken opprinnelig først dukket opp. På produksjonssiden står da også James Wan, mannen som har laget de to første Conjuring- og Insidious-filmene.

Begge disse to sistnevnte filmseriene har store likheter med Annabelle 2, og slik blir det også noe litt ’sett det før’-preg over Sandbergs film dessverre, den føles ikke så original som man gjerne skulle håpet på.

Helproff filmteknisk

Heldigvis er det likevel såpass mye som føles dedikert, dyktig og oppriktig engasjert her på regi- og produksjonssiden at summen blir en film som føles veldig kvalitetssterk på flere måter.

Bilder, lyd og musikk er helproff , men et preg av typiske skrekkkunstigheter forekommer både titt og ofte. Verst er det når musikken er så øredøvende hysterisk at den rett og slett drar oss ut av skrekken, irriterer og plager, mer enn at den makter å skremme oss.

Nevnte Insidious var også svekket av dette med en alt for hysterisk musikk og lydbruk som burde vært luket bort. Spesialeffektene er da heldigvis pene, troverdige og godt gjennomført, og Sandberg er veldig flink på å variere i måten han skremmer på, hvor det langt i fra er bare Annabelle som står for gysningene på ryggen!

En annen ting som imponerer er skuespillet. Særlig er hovedkarakteren Janice, spilt av Talitha Bateman imponerende. Hun og de andre jentene er veldig emosjonelt troverdig som de plagede barna, noe som er en liten sjeldenhet å se så bra gjort i en skrekkfilm!

Skummel?

Så hva med det viktigste, sier du? Er den skummel? Joda, absolutt… Den siste snaue timen lar filmen oss nesten ikke hvile imellom spenningsscenene, og er du lettskremt vil Annabelle 2 virkelig rive og slite i deg!

Som med de fleste skrekkfilmer av denne typen er det dog svært individuelt hva som skremmer og overrasker hver enkelt seer. Det er uansett skuffende at Sandberg alt for ofte plutselig slenger personer lydløst inn i bildet fra siden for å skremme, for dette er både gammeldags og totalt oppbrukt.

Et annet klassisk skrekkparadoks er hvorfor personer i bildet ikke hører de samme skumle lydene i rommet som vi publikummere gjør, et ulogisk og merkelig grep dette, som senker kvaliteten og effekten i scenene det gjelder.

Som skrekkfilm er denne et bittelite hakk sterkere og ikke minst mer intens enn The Conjuring 2, men bare så vidt. Filmen er både pen, solid og nokså effektiv, og det er dessuten en fryd å se bruken av gammeldagse leketøy, interiør, design og en teknologifri setting som i denne historien.

Filmen har til slutt altså et preg av å være lite nyskapende, men det gledelige er at regien føles såpass dedikert og inderlig gjort at effekten tidvis virkelig gjør seg godt. Annabelle 2 er et positivt tilskudd inn i denne filmfranchisen, og den kommende spin-offen The Nun varsler nok en vemmelig skremmende karakter det skal bli spennende å følge.