Den fremgangsrike kirurgen Stephen Murphy har tilsynelatende alt, en vakker kone, to veloppdragne barn, et stort flott hus og en solid jobb. En dag begynner Stephen å tilbringe stadig mer tid med tenåringsgutten Matthew. Samtidig rammes barna hans av en mystisk sykdom som ingen finner utav. Livet til Stephen begynner å rakne, og for å redde det må han ta et umenneskelig valg.

Regissør Yorgos Lanthimos gjorde seg veldig bemerket i fjor med sin smått fantastiske The Lobster (2015). Også i The Killing of a Sacred Deer har han satt Colin Farrell i hovedrollen, og igjen gjør iren en av sine beste forestillinger som denne litt rare, standhaftige og småstive Steven Murphy.

Steven innehar en snodig form for kaldhet, tydeligst i måten han mekanisk og nærmest uengasjert livstrøtt snakker seg igjennom hele filmen. Hvorvidt dette er en del av filmens øvrige snodigheter, vites ikke, dette blir nesten opp til enhver å tolke seg til i en film som virkelig får deg til å tenke.

Hele historien oser nemlig av småsurrealistiske og etter hvert alvorlige tilstander når den mystiske gutten Matthew stadig får mer og mer innflytelse i familien til Steven. I starten skjønner vi ikke hva de to mennenes relasjon er, men litt etter litt avdekkes en bakgrunn som tilsier at alt ikke bare er fryd og gammen dem imellom…

Der blandingen komedie, drama og romanse funket så befriende rått herlig i The Lobster, ja der føles blandingen skrekk og dystertungt psykologisk drama mindre effektivt, i hvert fall enkelte steder.

Dialoger er snodig merkelige, interessante og småvittige, men realismen fordamper slik på veien og man sitter og klør seg litt i hodet underveis. Skuespillet er derimot overhengende godt, særlig i fra Farrell og ikke minst unge Barry Keoghan som den spesielle Matthew som utvikler seg til å bli en bedritent provoserende ung mann.

Det snørrungen etter hvert foretar seg blir imidlertid imøtegått rimelig dvaskt og tamt, særlig fra Anna Murphy, spilt av Nicole Kidman, enda en karakter som i filmen forblir et lite mysterium i all sin kalde og merkelig følelsestamme personlighet og reaksjoner på det som skjer rundt henne.

Tingenes tilstand utvikler seg nemlig til et psychodrama hvis menneskelig manipulasjon og utspekulerte sider tar over livene til denne familien. Filmen kunne slik blitt en spennende skildring av hva man gjør i en slik situasjon, men grunnet sin lett surrealistiske stil og tone opphører også en del logikk, fravær av troverdige reaksjoner, med mer.

Litt på samme måte som med norske Thelma (2017), insisterer filmen på å være sær, tung og gravalvorlig, samtidig som den også vil forsøke å skremme oss.

Filmen sliter likevel med å berøre noe voldsomt, og dens tidvis sterke enkeltscener blir dessuten stadig avbrutt med flate, nesten kjedelige trivialitetsperioder som drar ned spenningen igjen og igjen. På et merkelig vis makter den rett og slett derfor ikke å bygge opp en gjennomgående fæl stemning og tone.

Det er en grunn til at etablerte filmatiske genregrep blir brukt til det kjedsommelige, nemlig fordi de også ofte funker. Når man bryter opp i dette, ja så funker det ikke nødvendigvis like godt bare fordi det brukes nye grep, noe Lanthimoss film blir et godt eksempel på.

Hovedproblemet til filmen utover dette blir at karakterenes kalde, rare og smått urealistiske personlighet og oppførsel drar oss ut av universet. Dermed klarer man heller ikke å føle så veldig for dem, det blir ikke så sterkt og gripende som det tydeligvis er tiltenkt. Med andre ord føles The Killing… som en noe for pretensiøs sært selvhøytidelig film som blir hakket for kald til virkelig å gjøre inntrykk.

Filmen får også til slutt dette nærmest religiøst påståelige og påtrengende preget som det er lett å (feil?)tolke både den ene og den andre veien. Handler det om hevn? Er dette en moralsk smått surrealistisk fabel, eller er det rett og slett bare en lek med mennesker, vårt sinn og underliggende symbolikk?

Et svært spesielt lydspor fargelegger og tidvis bevisst overdøver både dialog og handling, den blir rett og slett som en ekstra hovedkarakter. Et kult trekk og grep dette, særlig i måten musikken og lyden varsler og/eller forsterker noe fælt som er på vei.

I utgangspunktet er dette en film man likvel omfavner med den største filmkjærligheten, mye fordi den går utenfor boksen, leker seg, utfordrer oss, filmmediet, generelle genregrep og forståelser av oss mennesker. Slik sett er regissør Lanthimos en utrolig velkommen kar innen amerikansk samtidsfilm, en type filmskaper vi bare trenger mer av!

Han utforsker her en diffus og skremmende overgang mellom fysikk, legevitenskap og menneskelig psyke og mentalitet på en filmatisk interessant måte. Om målet er å forvirre oss, ja så har han jammen meg klart det med bravur, og det er selvsagt mye symbolikk her, både i tematikk og manus. Vil han derfor også på samme måte røre oss og gjøre dypt inntrykk, ja så faller han litt for sine egne tunge sære grep også.

La oss derfor uansett håpe Lanthimos fortsetter å leke seg med filmmediet, for slik å tilby oss seere film utforbi dramaklisjéboksen og som videre også engasjerer oss mer enn som så. Filmkunstnerisk en leken og deilig annerledes film, men hvor effekten altså ikke føles å være like stor som dens særegenheter.