( + )

Vi følger kirurgen Steven, som er godt gift med kone og barn. Han er venner med 16 år gamle Martin som han treffer jevnlig. De har et merkelig forhold som i starten er litt vanskelig å få tak på. Men gjennom filmen får vi vite hva som ligger bak dette veldig rare vennskapet. Etter hvert gir Martin Steven et ultimatum. Dette involverer hele familien til Steven og setter Steven i en utrolig vanskelig situasjon…

Jeg fikk dilla på den greske regissøren Yorgos Lanthimos gjennom at jeg så Poor Things. Det gjorde at jeg begynte å elske Lanthimos filmskaping og dette er den fjerde filmen jeg ser i hans filmografi. Liker å dykke ned i hans mange rare og kunstneriske fascinerende universer. Både visuelt og innholdsmessig er filmene hans filmer ganske så unike og spenstig underholdende på en sær og annerledes måte. Derfor gledet jeg meg stort til å se The Killing of a Sacred Deer etter mitt totalt engasjerende møte med The Lobster, som var forrige film ut.

Alt åpner litt ubehagelig med en kirurgisk operasjon der vi får se direkte inn på et indre organ med et hjerte som slår. Det åpne operasjonshjertet er blåst opp på kameraet. En slik grotesk start setter en liten ‘stuck’ i deg og signaliserer at dette kan bli en film på liv og død. I starten virker plottet veldig merkelig. Nesten som et mysterium som rulles opp litt etter litt i filmen. Dette har noen veldig kule tvister som omhandler den 16 år gamle gutten og familien til hovedpersonen. Tittelen ‘The Killing of a Sacred Deer’ er hentet og inspirert av historien i den antikke greske tragedien Iphigenia in Aulis av Euripides.

The Killing of a Sacred Deer begynner i virkeligheten, men dreier over i det surrealistiske hjørnet. Det er en dreiing som ikke overrasker når man har med Lanthimos filmografi å gjøre og er gjeldende i alle de andre filmene jeg har sett av ham. Alt ligger i forholdet mellom 16-åringen og kirurgen i front og dette bygger opp til en slags psykologisk thriller der 16-åringen setter premissene for mye av plottet og handlingen i filmen. Det blir snakk om noen etiske valg og du får brukt hjernen som må være påskrudd hele veien for å få hele bildet om hva som foregår og hvilke konsekvenser dette får for alle i front. Mer enn dette kommer jeg ikke til å avsløre, da jeg også vil at du skal få servert filmen på samme måte som meg.

Filmen er gjennomgående mørk og altoppslukende, men samtidig er dette så langt fra noe folkelig blockbuster som man kan få komme. Dette er mer i det kunstneriske og kreative hjørnet og innholdet føles både annerledes og smart kokt i hop. Jeg liker det oversiktlige og kalde fotoet i filmen. Det visuelle er på plass og Yorgos Lanthimos regi er stram og god og han formidler storyen med solid og fast hånd. Det er også en fin helhet i verket og alt henger utrlig godt sammen. Musikken er litt foruroligende og består av korte lyder og føles som gnikking på instrumenter. Noe av det minner litt om musikken til tider i The Shining og gir et litt marerittaktig preg. Du får også en del ubehagelige scener i filmen som inneholder både blod og vold.

Rollefigurene er meget vanskelig å få tak på, og føles ganske lite livaktige. Skuespillerne spiller veldig nedpå og holder mye igjen i sitt skuespill. I front finner vi Colin Farrell og Nicole Kidman og de gjør sine roller til fingerspissene uten å gi for mye i rollene sine. Det synes i filmen og gjør at den får det rette perspektivet som innlemmes i hvordan filmen er og føles. Den er veldig kald og steril og nesten helt uten emosjoner. En annen viktig rolle i filmen er Barry Keoghans rolle som 16-årige Martin. Han er selve uromomentet i filmen og spiller en helt sentral rolle i hele plottet.

Konklusjon
Alt i alt er dette en film du bare må oppleve om du liker surrealistiske og kunstneriske filmer. Den er dog alt annet enn ‘folkelig’, men det forventet jeg heller ikke på forhånd. Føler Yorgos Lanthimos følger opp de andre filmene jeg har sett og det viderefører mitt inntrykk av helhet og genialitet i de mesterlige verkene til regissøren som jeg har begynt å legge min elsk på. Også denne gangen er det en bisarr form for bekmørk humor i det dystre verket. Det er nesten som om Lanthimos leker med rollefigurene i filmen og filmskaperen har skrevet et særdeles kult og gjennomført manus sammen med Efthimis Filippou. Jeg synes filmen er svært tankevekkende og enden på visen utbroderer det umulige valgets kval. Det er en fin rød tråd i hele verket og dette ble nok en stor filmopplevelse. Nå gleder jeg meg bare til å se mer Lanthimos-filmer.

[ Jeg leide filmen på streamingtjenesten Blockbuster ]