P.T.Barnum var en amerikansk pionér innen showbusiness og popkultur hvis geskjeft blant annet var å starte et spektakulært freakshowsirkus hvor utstøtte og annereldes mennesker opptrådte.

Hva bedre da enn å lage en feelgoodfilm om dette, hvor Hugh Jackman står i hovedrollen som den ivrige og uredde grunderen Barnum.

Med Michaelle Williams som hans kone, Rebecca Ferguson som den svenske sangstjernen Jenny Lind, samt Zac Efron som Barnums dedikerte høyrehånd, er The Greatest Showman både stjernespekket og storslått så det holder.

Regi er ved Michael Gracey som langfilmdebuterer med dette fargesprakende og tidvis gnålete glitteret av en film. Sånn sett er det en pen og særegen debutfilm, spesielt hvor effekten må sies å treffe på de riktige stedene rundt emosjonelle tematiske toner, etikk og moral.

Svært godt hjulpet er han dog av filmens musikkspor som er irriterende fengende, ja nærmest som en eneste lang rekke av popsanger som kynisk river og sliter i de overflatiske følelsene våre og vi litt motvillig lar oss vrikke på dansefoten og blunker bort de blanke øynene både titt og ofte.

Det er ikke overraskende folkene bak fjorårets fengende La La Land-musikk som også har gjort jobben med denne historien her.

Som en svingende blanding av Les Miserable fra 2012, (hvor Jackman også spilte og selv sang) og Baz Luhrmans legendariske Moulin Rouge (2001), fenger denne billedskjønne filmen ganske så umiddelbart.

The Greatest Showman har selvsagt likevel musikalens flere klamme og kleine grep over seg, som merksnodige bråe overganger fra dialog til plutselig sang, og overtydelige etterpålagte sangstemmer.

Filmens store og påfallende svakhet er dens tidvis grove og kjappe hopp i handlingen, samt en slutt som kommer alt for brått. Historien er heller ikke akkurat dyptpleiende, men den har i det minste lagt seg på en fin menneskelig vei som vil appellere til veldig mange.

Det visuelle er ellers dynket i cgi-arbeid som tidvis mer irriterer enn fenger, som når man slenger inn både ”dansende” løver og elefanter. Her kunne noen tatt et grepa tak i nakken til regissør Gracey og ført ham litt ned på jorda igjen, spør du undertegnede.

Enkeltscener er ellers såpass overdrevet at man etter hvert bare gir litt opp og lar seg rive med, for den nevnte musikken gjør det vanskelig å bli så alt for grinete på denne fargerike leken.

Karakteren Barnums drømmer og visjoner er selvsagt godt illustrerende for ’den amerikanske drømmen’, hvor hardt arbeid, tålmodighet og det å aldri gi opp i  selvsagt etter hvert gir frukter.

Linken til vår egen tid er (dessverre) likevel godt tilstede, blant annet igjennom diskriminering av utseende, sosial og kulturell bakgrunn, hudfarge og mye av det andre klassiske som alltid har skapt uroligheter blant folk.

Det er med andre ord ikke vanskelig å finne viktige og sterke kommentarer i denne ellers så overflatiske underholdningsbomben, og klarer man å sluke filmen på dens egne premisser, ja så får man nok absolutt mest utav The Greatest Showman.