---

Ingress:

Filmen åpner med sang og tramping i takt med musikken til en fengende sang. Like etter viser det seg at vi befinner oss i en manesje med forskjellige sirkusartister og P.T. Barnum som sirkusdirektør. Like klipper filmen til da Barnum var tidlig i tenårene og fattig. Da den unge gutten kommer på besøk i herskapshuset til den jevnaldrende jenta Charity oppstår søt musikk etter at han får henne til å le. Filmen er inspirert av det ekte livet til sirkuseier P. T. Barnum. Han kommer fra to tomme hender og skaper sirkuset Barnum & Bailey Circus. Han gjør det i utgangspunktet for å følge drømmen og skape et trygt liv for ham og familien sin.

Anmeldelse:

Det hele er bygget opp som en musikal og legger aldri skjul på det heller. Jeg liker musikaler, men filmen klarte ikke helt å gripe fatt i meg i begynnelsen. Det ble for mye sang og for lite tid med rollefigurene. Dette kommer ser riktignok etterhvert som vi får mer dialog mellom slagene. Sangene er tidvis gode og sangerne gjør en bra innsats, men likevel er ikke dette det helt store i min bok, og filmen er ikke helt oppe og lukter på klassikernivå i kamp med de store musikalene i klassen. Filmen ser dog pen ut hele veien, selv om den bærer preg av å føles litt studiobasert med åpenbare effekter som bakgrunn.

Likte historien om hvordan en mann ønsker å tilby show som publikum hungrer etter å se. Han allierer seg med en rekke freaks som danner grunnlaget for hans suksess. Da strømmer folket til for å se alle de rare og unike menneskene med hvert sitt egne talent han har samlet på et brett. Men selv om P.T. Barnum opplever suksess er det ikke mange som liker ham, og da særlig i sosietetsmiljøet som ikke liker nyrike folk, og da særlig ikke det han står for med at han fremmer de som er annerledes.

Jeg synes filmen er best når den ikke slår over i sangnummere. Sangene blir rett og slett litt anmasende og klarer ikke å fortelle historien og gi oss øyeblikk på samme måten som resten av filmen klarer. Vi får se at Barnum mister seg litt av seg selv i jakten på suksess og store rikdommer. Filmen har noen hjerteskjærende øyeblikk når sirkusfreakene ikke får menge seg med fiffen. Personlig likte jeg filmen best fra 10 minutter inn og litt over midtveis. Etter det var ikke historien like fengende. Likte ikke helt hvor dette bærer hen, selv om filmen er greit med på notene hele veien for de som liker historier med store svingninger. Men for meg føltes dette tidvis for konstruert.

Konklusjon
Alt i alt er dette en grei forestilling, men ikke så mye mer enn det. Det er dessverre litt for lett å skjønne hvor dette bærer hen og etterhvert står klisjeene i kø og febrilsk prøver å skvise ut en tåre i øyekroken din. Skuespillerne gjør derimot en fin innsats med Hugh Jackman i front, og med Zac Efron og Michelle Williams på slep. Regien er passe vellykket for spillefilmdebutanten Michael Gracey. Han kommer fra en tilværelse som musikkvideoregissør og det kan synes litt på det visuelle preget på filmen, som nettopp oppleves som litt musikkvideoaktig til tider.

Personlig likte jeg ikke slutten så godt. Den ble for sukkersøt og tradisjonell. Det gjør at jeg sitter med en litt splittet underholdningskurve gjennom filmen. Til tross for de skjær i sjøen som dukker opp underveis, er dette likevel en fin opplevelse som står til en firer på terningen og det hele er bra folkelig sydd sammen og presentert på en måte som lett kan godtaes av den gjevne seer, både menn og kvinner. Men du bør ikke hate musikaler for å sette deg ned med filmen.