Frustrert over politiets dårlige fremgang rundt å finne hennes datters morder, tar den fortvilede Mildred Hayes saken i egne hender for å finne den ansvarlige. Hun stiller byens høyt respekterte politisjef mot veggen på kontroversielt vis.

Det lille tettstedet Ebbing fremstilles såpass erketypisk amerikansk at man i starten lurer på hvilken tidsperiode handlingen foregår i. Her er særinger, rase- og forskjellshat i fleng, lettere hillbillies, stokk dumme mannfolk, med mer.

I sentrum står altså en innbitt mor, fantastisk spilt av Frances McDormand, som verken lar seg pille på nesen eller skyr sterke virkemidler i sin kamp for rettferdighet.

Hun setter derfor opp tre store reklameskilt med et budskap rettet mot byen politi, mye for å få dem til å fortsette med å finne hennes datters morder. Når også andre etter hvert blir involvert i saken, og kampen mellom Mildred og lokalpolitiet tettes til, skjer det saker og ting som ikke akkurat idylliserer tettstedet noe særlig mer.

Regi er ved Martin McDonagh (In Bruges, 2008) og det er helt klart at mannen har tatt seg flere friheter enn det som er vanlig i liknende tunge, dystre og mørke dramaer.

Her skjer nemlig den ene beleiligheten etter den andre, karakterer kommer plutselig over hverandre som en ”tilfeldighet”, og som nevnt innledningsvis hagler stereotypiene i denne lille byen.

Verst er det hvordan filmen fremstiller politiet, hvor udugelige politiansatte, rasisme, og aktivt styggsnakk virker å være dagligdags. Slik er det da selvsagt i stor grad dessverre også fremdeles, men hvorfor det fremstilles slik forblir litt både gammeldags og irriterende fordømmende. Er ikke avstanden mellom det amerikanske folk og politi stor nok liksom? Hvorfor forsterke slike destruktive bilder?

På samme måte tar filmen opp flust av enda aktuelle problemstillinger, bare altså på en litt vel filmatisk overdrevet måte. Når dette er sagt så er Mildred selv heldigvis litt mer kompleks; hun er både frekk, ufortjent skarp mot enkeltpersoner, samt lar følelser ofte styre over fornuft. Hennes indre driv er likevel noe vi alle skjønner og kan empatisere med og denne kombinasjonen skaper en voldsom drivkraft i henne, oss og filmens historie.

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri er på mange måter et skikkelig grelt portrett på det amerikanske samfunnet, både i karaktertegninger og holdninger, men det universelle er like fullt gjeldende for alle, nemlig at jakten på rettferdighet og hevn kan rive mennesker i hjel.

Og kanskje siden dette ikke gir seg ut for å være en ’basert på en sann historie’-film, funker også de noe kunstnerisk overdrevne dramagrepen også bedre, uten at man irriterer seg veldig over dem.

Underholdningsgraden og nivået er nemlig derfor såpass stort at man blir veldig revet med og engasjeres av disse menneskene.

Til slutt må ikke minst det herlige manuset nevnes, hvor en stor grad av sort og røff humor preger dette ellers så dystre dramaet. McDormand gestalter med dette sin karakter så herlig at man nærmest umulig ikke kan elske denne dama! Det er en kunst å se det paradoksalt morsomme i tragedier og i absurde situasjoner, noe McDonagh mesterlig klarer her.

Frances McDormand er som skapt for denne rollen, med et røft frekt språk som morer, mens en fælt irriterende birolle av Sam Rockwell er fargerik, dog alt for typete overdrevet. Å gjøre hans karakter såpass dum står ikke i stil til McDormands kvalitet dessverre, og man får en følelse av at visse mannskarakterer med vilje er skrevet dummere, som comic relief, for å la henne virke smartere. Dette føles ikke ikke så bra, for ubalansen blir slik så påfallende.

Man får uansett en vond klump i magen igjennom denne filmen grunnet en sterk historie, samtidig som vi innimellom får pustepauser av små latteranfall. Engasjerende og godt medrivende drama dette, med andre ord.