Vår helt Thomas leder gruppen av rømte lysningsboere på et farlig oppdrag for å redde venner. De må bryte seg inn i den legendariske ”Last City”, en OND-kontrollert labyrint som kan være den dødeligste av alle.

Denne tredje og siste filmen i Maze-trilogien ble utsatt et år grunnet at hovedrolleinnehaver Dylan O’Brien skadet seg stygt under innspillingen. Nå er den i hvert fall endelig her, og avslutningen på denne forholdsvis voksne og mørke sagaen får sin (foreløpige) slutt.

Regissør er igjen, som på de to første filmene, Wes Ball som fortsetter sin dystopiske skildring basert på bøkene av James Dashner. Nå er det riktignok tre bøker til i serien, men foreløpig fremstår dette som et avsluttende kapittel.

Og kanskje like greit, for Maze Runner-filmene har en noe variert tiltrekningskraft der de både er godt laget, dystopisk herlig mørke, men også samtidig lange, tunge og bare sånn passe engasjerende.

Siden vi også har hatt Hunger Games-sagaen, Divergent-filmene, Mad Max: Fury Road, Blade Runner 2049 og diverse dystopiske tv-serier, ja så havner liksom Maze Runner-filmene litt mellom disse stolene. Noe ligger nok i karakterene som ikke er all verdens medrivende eller sjarmerende, samt at vi ikke kommer nevneverdig i dybden på dem.

Denne siste filmen er med sine 140 minutter dessuten alt for lang, hvor store deler består av uendelige samtaler om selvfølgeligheter, enten man snakker om fremtidsutsikter, hva man må gjøre eller forholdene karakterene imellom. Vi vet liksom at dette bare er fyllmasse opp mot en ventet finale, og slik får filmen også preg av å være forutsigbar.

Da er det endelig godt at det er flere mellomscener som både imponerer og underholder. En heftig og luftig busstur for noen uheldige ungdommer er et slikt eksempel, mens åpningsscenen også er heftig og engasjerende.

Slutten tar seg også opp i hva empati og følelser angår, og hovedrolleinnehaver O’Brien er lett å like. Aidan Gillen gjør det han kan best, virke forræderisk og småond, mens det øvrige galleriet er rett og slett smått kjedelig uengasjerende.

Småkjedelig får egentlig stå som betegnende på denne trilogien her, selv om filmene på ingen måte føles direkte dårlige. Det er blant annet mye fascinerende i det dystopiske ødelagte visuelle landskapet og samfunnet som gjengis, og tyngden og fremtidsaktualiteten i handlingen er heller ikke direkte dum. Summen blir uansett at tross kvaliteter oppleves ikke Maze Runner: Dødskuren som noe særlig mer enn helt grei mens det står på.