---

Ingress:

Med den kalde krigen på 60-tallet som bakteppe, oppdager vaskehjelpen Elisa ved et forskningslaboratorium en merkelig undervannsskapning som myndighetene forsøker å skjule. Den ensomme Elisa får raskt en tiltrekning og fascinasjon for skapningen og får sammen med kollegaen Zelda og et par andre hjelp til å komme til bunns i mysteriet rundt hva som skjer.

Anmeldelse:

Det er ikke hver dag man blir servert et romantisk fantasy-drama av denne sorten, det skal være sikkert og visst. Regissør Guillermo del Toro har det med å lage særs egenartede filmer, gjerne innen fantasy- og spenningsspekteret.

The Shape of Water er selv en billedpen, både tidsromantisk men også tidskritisk beretning om oss menneskers dårlige og stygge sider, så vel som en kjærlighetshistorie og hyllest til det å være annerledes og ensomheten i å være dette.

Det er veldig mye fint og rørende innenfor disse moralske og tematiske linjene i filmen, men del Toros film er denne gang ikke noe mesterverk, til det er den alt for enkel i helt avgjørende grep.

Den makter heller ikke å trollbinde eller sitre av en upåklagelig styrke som eksempelvis hans eneste virkelige mesterverk i Pan’s Labyrint gjorde tilbake i 2006.

Filmen er Oscar-nominert til svimlende 13 priser, og er slik oppunder rekorden på 14 nominasjoner som blant andre fjorårets La La Land hadde. Flere av nominasjonene er nesten direkte oppsiktsvekkende, selv om man heller ikke skal overdrive Oscar-nominasjonene og de nominerte.

Likevel, se bare på karakterene til Octavia Spencer og Michael Shannon, som henholdsvis Elisas vaskekollega Zelda, og forskningslederen ved dette laboratoriet. Førstnevnte har for så vidt en herlig morsom rolle, men Spencer som vittig, småspydig og etter hvert opprørsk karakter føles på grensen til typecasting. Vi har liksom sett henne slik før.

Da er Shannons karakter nesten enda verre. Han passer for så vidt godt i rollen som bad guy, men måten han er skrevet på, og at han får alt for mye oppmerksomhet i historien, føles overdrevet. Karakteren gjenspeiler delvis filmens øvrige småsnodige "tegneseriepreg", men føles derfor også som en eldgammel klisjéskurk der han er alt for enkel, overflatisk gjennomsyra ond, uten særlig lag eller dybde.

The Shape of Water er likevel også en dristig, tidvis herlig rå og bisarr film i flere ledd, den er særegen og uredd. En slags 'Skjønnheten og Udyret'-beretning til vanns, som dykker ned i fantasier, erotikk og skildrer noe vi sjeldent ser på film.

Undertegnede klarer likevel ikke å kvitte meg med følelsen av at dette er en nokså overhyllet film som føles langt enklere og mangelfull enn forventet.

Sally Hawkins i hovedrollen som Elisa er herlig dog, det må sies. Hun har et helt fantastisk uttrykk og fremtoning, en særegenhet som passer historien og bildene ypperlig. Hun er tydelig og smårar, ja ikke så ulik den fabelaktige Amélie fra Montmartre, du vet.

Man stusser dog også litt over hennes karakter, som hvorfor Elisa ikke reagerer sterkere og blir mer satt ut av å oppdage en slik merkelig undervannsskapning. Det skjer dog noe på slutten som kan forklare litt av Elisas tiltrekning til skapningen, uten at man blir aldeles mer klok på dette av den grunn.

Man blir heller ikke slått i bakken av denne undervannsskapningen, for særlig fra hodet og ned er det vanskelig å se noe annet enn en lateksdrakt skuespilleren Doug Jones har på seg. Kanskje er skapningen rett og slett for lik et menneske til å imponere?

Det er i det hele tatt mye som virker så påtatt (over)enkelt her. Overtydelig kritikk mot homofobi og rasisme, dårlig behandling av folk som er annerledes, stereotypiske karakterfremstillinger, med mer, er både hjertevarmt fint og inderlig formidlet, men føles bare ikke så smart gjort som man kanskje skulle forvente av en slik kaliberfilm.

Enkelheten preger også filmen for øvrig i kinematografien, locations, design og stil. Filmen er visstnok en relativt billig produksjon, noe som ikke skader filmen nevneverdig, men de helt store tablåene, enkeltbildene og minneverdige scenene glimrer stort sett med sitt fravær. Nevnte Pans Labyrint ga oss derimot flust av vonde, hjerteskjærende, rørende og skremmende bilder på netthinnen.

Men for all del… takk gud for at vi har en regissør som bringer noe såpass snodig til lerretet på en litt storslått og pen måte og hvor en nærmest utdødd subgenre som creature-fantasyfilmen nærmest vekkes til live igjen med The Shape of Water. Det musikalske temaet er forresten også nydelig. Filmen er generelt fin og underholdende, absolutt, men den vil også skille sitt publikum, i all sin snodighet.