Alt begynner tidlig på 1960-tallet i en verden preget av kald krig. Vi følger den ensomme og stumme Elisa (Hawkins) jobber som renholder i et laboratorium drevet av myndighetene. Livet går mye i det å gå på jobb om dagene og spise middag med en pai til dessert og se på TV om kveldene. En dag skal det trauste livet hennes bli satt på prøve da hun kommer over et topp-hemmelig eksperiment på arbeidsplassen. Det viser seg at noen skjuler en mutert skapning i en vanntank på et avlukket område. Ved en tilfeldighet møter Elisa på denne skapningen og de to får et helt spesielt forhold...

Filmen fungerer overraskende bra som et romantisk fantasy-drama. Alt føles i samme segment som ‘Pans labyrint’, men overbeviser ikke like mye som det nevnte mesterverket til regissør Guillermo del Toro. Likevel føles ‘The Shape of Water’ som en stor film som skiller seg sterkt ut i mengden. Det er modig av del Toro å ikke gjøre dette til en blockbuster, men heller et mer nedtonet drama i særklasse der følelser står i høysete, og de vanlige horrorelementene til del Toro er kommet litt i bakleksen. Og det er sjelden kost i en monsterfilm. Estetikken er også helt på topp i filmen som føles som både vakker og bergtagende på samme tid.

Skapningen ligner på en krysning mellom Abesapien fra ‘Hellboy’ og ‘The Creature from the Black Lagoon’. Jeg liker hvordan filmen bygger opp rundt ham. Vi ser hvordan de som styrer eksperimentet torturerer skapningen og behandler ham dårlig, fordi de ikke skjønner helt hva de har med å gjøre. Michael Shannon spiller solid som skapningens vokter og en slibrig mannsjåvinist som bare meler sin egen kake. I andre roller finner vi Octavia Spencer og hovedrollen spiller Sally Hawkins som Elisa i en mektig fremtoning som bærer mye av filmen. Hawkins makter å spille uten ord og bygge opp en troverdighet i forholdet mellom henne og ‘monsteret’ med kun mimikk og kroppsspråk.

Tiden vi blir tatt med tilbake til er en tid full av hemmeligheter og ingen innsyn i hva myndighetene driver med. Selve historien i filmen er ganske skrudd til, men den virker troverdig innenfor filmens univers og fungerer ganske bra hele veien, selv om den hele veien balanserer på en knivsegg. Liker også hvordan det blir et spill mellom USA og Sovjet i hvordan de ønsker å slå kloen i denne skapningen. Etterhvert glir filmen over i litt thriller mot slutten da alle de forskjellige interessene braker sammen.

Elsker hvordan del Toro maler på med sterke farger fra 1960-tallet i sammen med herlig kunstnerisk vri på en del scenografi og designelement. Fotoarbeidet er også nydelig gjennomført av Dan Laustsen. Filmen er svært vakker med fokus på det gode mot det onde og vi får se at man kan kommunisere godt selv helt uten ord og på tross av arter. Handlingen vekker også stort engasjement i undertegnede underveis. Heier stort på den stillferdige Elisa og hennes kamp for de hun bryr seg om.

Konklusjon
Del Toro fortsetter å lage spesielle filmer. Dette er kjærlighet på svært vakkert vis. Veldig kul atmosfære i filmen. Her spiller effekter, estetikk og skuespill virkelig på lag. Også filmmusikken er med på notene med veldig tidsriktig rett i fransk jazzånd med noen friheter for å skape en riktig atmosfære. Det er en også plass til en del humor i filmen. Det er en bra nerve i hele filmen. Dette er en film du husker at du har sett og som sitter lenge i etter at den er ferdig sett. Liker de mange referansene til eldre popkultur med filmstjerner og musikk. Dette er et solid drama med fantasivri.