---

Ingress:

Jen og millionærkjæresten Richard har reist til en luksuriøs villa ute i ørkenen hvor de plutselig blir overrasket over et besøk. Richards jaktkamerater dukker nemlig uventet opp og etter en serie voldsomme hendelser forsøker mennene å dekke over det som har skjedd…

Anmeldelse:

Tittelen på regidebutant Coralie Fargeat sin film levner liten tvil om hva som så følger. Som subgenre av exploitation-film, har rape-revenge filmer en lang og blodig tradisjon.

Tidlige titler er Wes Cravens klassiker The Last House on the Left (1972), I Spit on your Grave (1978) og senere filmer særlig fra USA og Frankrike i nyere tid, ja selv også norske Reinert Kiils Hora  fra 2009.

Franske Revenge har nå tatt eiendom også på selve ordet ’hevn’, og historien om Jen er da også særs tydelig den om hevn, en blodig hevn! Her flyter etter hvert blodet så det holder, ja man sitter underveis og funderer på hvor mye blod det nå igjen finnes i en menneskekropp…

Strukturen er klassisk rape-revenge, hvor Jen etter en særs røff behandling må kjempe seg tilbake på beina, for så selv å jakte sine jegere. Filmen kommer selvsagt ekstra betimelig i disse dager, hvor tematikk rundt overgrep, kjønnsforskjeller og filmatisk vold smeller ekstra sterkt i veggene.

Fargeats bidrag til genren blir slik automatisk interessant, men det faktum at Revenge også utover tematikken er fascinerende, gjør filmen ekstra god.

Til å være debutfilm utviser hun nemlig en stilsikker, lekker og effektiv bruk av både kamera, bildeutsnitt, bevegelser og en variasjon i filmspråket som imponerer.

Handlingen er etter hvert svært brutal og blodig, tematikken likeså grell og fæl, men locationen i denne ørkenen er nydelig fanget opp av kamera og formidlet på en oppslukende pen måte!

Fargeat har dessuten en interessant visuell fargebruk hvor sterke og neonaktige farger stikker seg ut og nærmest blir symbolske og representerende for særlig Jen selv. Neontemaet går også igjen i en tidvis retroaktig 80-tallsmusikk som kan minne mye om blant andre Dario Argentos musikkbruk og filmer.

Det er også naturlig å sammenlikne filmen med andre franske brutale godbiter som Haute Tension/High Tension (2003) og Martyrs (2008).

Det stilfulle er med andre ord også ivaretatt oppi alt det grusomme som skjer her og det er selvsagt ikke tilfeldig at filmtittelen og Jens øredobb er i feministisk rosa. Flere brutale og dristige grep skjer underveis i handlingen, og ikke alt er like troverdig. Jen selv blir vi aldri så veldig godt kjent med, men nok til at vi føler stor empati og heier på henne fremfor mennene.

Disse sidene til tross, Revenge oppviser i flere av disse scenene og grepene samtidig også en form for sort humor som gir filmen et ytterligere kvalitetstrekk. Coralie Fargeat bruker filmmediet på en så fengende og medrivende måte at det blir svært spennende å følge henne videre etter denne stilfulle rakkeren!