Den 21 år gamle Lara Croft er datter av eventyreren Lord Richard Croft som for 7 år siden forsvant sporløst. Lara bor nå i de trendy gatene i London hvor hun jobber som sykkelbud. Hun nekter imidlertid å innse at faren er borte for alltid, og legger ut på en halsbrekkende og gåtefull ferd til en mystisk øy utenfor Japan.

Norske Roar Uthaug fikk tilliten til Hollywood etter sin suksess Bølgen i 2015 og har med sin første internasjonale film klart å skape en ganske så god filmversjon av det kjente spillet med samme navn.

Historien er altså basert på spillkarakteren Lara Croft og hennes eventyrlige ferder blant skatter, gravkamre og eksotiske locations, i fotsporene til sin like eventyrlystne far. På veien får hun hjelp av den japanske sjømannen Lu Ren, og sammen ender de ved øya hvor far Croft vissnok skal ha skjult en svært farlig hemmelighet for omverdenen, og det av en god grunn.

Etter de to Angelina Jolie-spilte filmene fra 2001 og 2003, er det nå svenske Alica Vikander som har overtatt karakteren. Vikander ser selvsagt vidunderlig ut, og har også et emosjonelt spenn som gjør seg godt i rollen. Her blir det nemlig også rom for ikke bare action og driv, men flere tårevåte øyeblikk hvor dådyrøynene til Vikander gjør seg godt.

Samspillet mellom henne og faren, spilt av Dominic West er kanskje ikke all verdens dog, og mannen føles alt for ung til å spille hennes far. Likevel må selvsagt historien med, og filmen ruller da også videre med en enkel, litt (over)tydelig og lite komplisert historie som det er vanskelig å bli så alt for engasjert i.

Da er det bedre med drivet og actionscenene, hvor flere utmerker seg positivt og hvor man lett kjenner igjen estetikken, settingen og situasjoner fra spillet. Det svinger veldig godt av flere av scenene her, absolutt, mens lengre perioder i mellom disse føles bare sånn helt greit.

Tomb Raider føles heller ikke dynket i mye CGI og effekter, noe som både betyr høy kvalitet der det er brukt, samt en nennsom hånd fra produsent og Uthaug selv. Actionpartiene er godt strukturert, og understreker den kjente oppstykkede spillfremgangen slik, noe som gjør seg både på godt og på vondt innenfor filmformatet.

Det har vært mange daffe spillfilmatiseringer opp i gjennom årene, og det er virkelig en vanskelig genre, ikke minst fordi det blir motsatte forhold i mengde dialogscener og actionscener, noe som ofte vil gi oss en liten skuffelse når man ser filmatiseringer av spill.

Filmen spiller dessuten ikke på alle de mest kjente Croft-kjennetegnene, men legger heller opp til en mulig oppfølger, samt burde spilt litt mer på uselvhøytidelig humor enn det den gjør.

Roar Uthaug må likevel sies å ha kommet godt ut av det med sin stødige regihånd, for selv om han ikke blåser magi inn i verken Croft-universet eller filmgenren, så føles Tomb Raider som absolutt helt grei underholdning mens det står på.