Skaperen av videospillet Oasis dør og han legger samtidig igjen en video som utfordrer alle Oasis-spillere til å finne et såkalt ”påskeegg” i spillet. Gevinsten vil gi finneren hele hans formue og overta eierskapet til det gigantiske spillet. Den unge Wade Watts klarer å finne den første ledetråden, den første av i alt tre nøkler som til slutt skal lede til egget…

Legende Steven Spielberg synes med dette ikke å bli eldre med årene, og viser med Ready Player One at han i aller høyeste grad fremdeles vil være med og leke. Hans største kvaliteter som familiefilmregissør er nemlig med på å heve dette modernistiske og filmtekniske vidunderet av en film til store høyder!

Historien først. Wade Watts lever i en nær fremtid hvor folk nærmest har gitt opp med å bekjempe alle livets negative og dystre sider, utfordringer som heller blir møtt med å spille eskapistiske virtuelle spill som drar dem bort i fra den virkelige dystre og negative tilværelsen.

Når Wade altså kommer over konkurransen til den avdøde datalegenden James Halliday, spillverdenen og dette universets ”Steve Jobs”, ja så må han selvsagt prøve seg på å vinne hovedpremien må vite!

Så det visuelle. Sammen med et knippe venner og medspillere, dykker han inn i Oasis, en verden som kun begrenses av hva fantasien kan konstruere.

Mulighetene og utformingen av spillet er med andre ord uendelige, og det er her dette visuelle eventyret av en verden virkelig blomstrer opp foran oss!

Halliday var en sucker for 80-talls popkultur, noe som skinner igjen i spillene han laget, samt i musikkbruk, retro dataspill og figurer, film- og andre popkulturelle referanser. Historien oser av herlig nostalgi slik sett, og blir dermed en sann fryd av en underholdningsfilm også for voksne som har opplevd mye av dette selv som yngre.

Her braker King Kong, diverse slåssespill, bilspill, filmreferanser, kjente figurer og skapninger løs i en salig blanding! Enkelte scener er så storslåtte og fengende laget at man gliser og ler av fryd i kinosalen, noe som nesten hører til sjeldenhetene i møtet med såpass tunge CGI-filmer som dette.

Det er mye Spielbergs erfarne hånd som er med på å gjøre Ready Player One til en såpass heidundrende godbit som den har blitt. Ringreven glemmer selvsagt ikke en helt grunnleggende ting, nemlig å konstruere og bygge frem karakterer vi bryr oss om. Unge Wade er både sjarmerende, menneskelig troverdig, og han utvikler etter hvert et riktig så herlig forhold til sin kvinnelige hovedmotspiller i spillet.

Filmen er så spekket med detaljer, lekenhet og overflod at det på lang vei blir for mye av det gode. Som en våt gutteromsdrøm av en film, blir den enorme mengden karakterer, visuelle og audiomessige tablåer rett og slett hysterisk mye til tider, og man kan bli sliten allerede etter 20 minutter.

Den hadde derfor føltes enda mer imponerende og oversiktelig om den hadde vært kuttet en liten halvtime, for det er som om Spielberg skal ta med både hovedlinjer, sidespor og utallige digresjoner utenom det som strengt tatt hadde holdt i en i utgangspunktet overspekket hovedhistorie.

Vi får gode skuespillerprestasjoner av navn som Tye Sheridan, Olivia Cooke, Ben Mendelshon, Simon Pegg og Mark Rylance, alle karakterer som føles hakket mer gjennomarbeidet enn mengden, ja selv de onde i historien viser flere sider og at de tross alt har menneskelige følelser.

Til slutt får vi slengt i trynet en litt for overtydelig moral rundt spill og virkelighet gamlefar kunne spart seg litt for, men ellers er dette svært så imponerende topp underholdning som viser en oppvisning i engasjerende fortellerteknikk, effektbruk og en smittende filmglede. Etter flere tyngre voksnere filmer er Spielberg her tilbake igjen med en film som fanger veldig bredt i underholdningens navn.