Kirurgen Paul Kersey er en veloppdragen far som forvandles til en drapsmaskin etter at hans familie blir utsatt for forferdelige voldshandlinger i deres eget hjem. Paul opplever byens vold og kriminalitet på nært hold som lege, men kjenner etter hvert også på en personlig hevnlyst og ønske om rettferdighet rundt saken.

Regissør Eli Roth tar her en historie som opprinnelig kom ut i bok i 1972, så filmatisert i 1974, og plasserer den i 2018. En tid som er radikalt annerledes enn for over 40 år siden, og da menes ikke bare menneskeheten, samfunns- og kulturbildet, men selvsagt også det filmatiske landskapet.

Originalfilmen skapte forståelig nok rabalder og stort engasjement, men denne siste utgaven bør ikke skape mer engasjement enn at visses karrierer bør gå kraftig nedover, først som sist.

Handlingen spinner altså rundt kirurgen Kersey som tar loven i egne hender siden politi og arbeid med å finne de ansvarlige går så sakte og treigt som bare politiet kan få det til, i følge både ham og hele denne filmen for øvrig. Vi får printa inn til det kjedsommelige at volden i Chicago er rekordhøy, at politi uansett alltid kommer for sent til hendelser, og at man derfor bør ta ting i sine egne hender.

Jepp, faktisk. Som en våpenforkjempers våte drøm dette, for Death Wish nærmest skriker  til oss at man bør alle eie våpen, ta saken i egne hender, og beskytte sin familie slik en ekte mann er ment å skulle. Hvem andre enn machomann nummer 1 fra Hollywood, gode gamle Bruce Willis, står dermed også i hovedrollen her.

Det morsomme her, eventuelt det triste, er at Death Wish ikke en gang forsøker å gjøre dette til noe ironisk, verken som satire over vår tid og det amerikanske våpengalne samfunnets hysteriske sider, ei heller prøver å si noe stort annet vettug om tematikken.

Det går ellers i et så treigt tempo her at man lurer på hva regissør Roth har tenkt. Filmen er nemlig oppsiktsvekkende treig til å være fra 2018, både i narrativ utvikling og i filmatisk bilde- og klippetempo. Den oser av en 90-tallsstil og uttrykk som gjør at man vrir seg i smerte i kinosetet etter de første 10 minuttene.

Innimellom får vi servert mer klassiske Rothske groteske scener, som knuste menneskehoder, avskutte kroppsdeler og annet, som bare for å få stappet inn noe usmaklig i denne ellers så latterlig feige filmen.

Nesten absolutt alt føles nemlig feil ved Death Wish. Det er en film som er laget kun fordi regissør Eli Roth har et navn, har kontakter og krefter til å få gjennomført et slikt prosjekt. Det hadde aldri blitt brukt x antall millioner dollar på å lage dette, hadde det altså ikke vært for Roth, garantert. Bare musikken høres ut som den er sopt i hop på en synthesizer tidlig på 90-tallet, så klisjéfull og uinspirert den er.

Roth oppviser igjen mye hvorfor han regnes som en av vår tids verste regissører. Ikke fordi filmene nødvendigvis er så lite underholdende. Ikke en gang fordi de er så dårlige, men slik Death Wish oppviser, så evner han ikke selv å se hvor skivebom det han gjør er, samt at han er blottet for en evne, en lyst eller forsøk på å kritisere sider som vold, våpenpolitikk og kriminalitet. Isteden lager han billig og overflatisk 90-tallsaction av det. Visse andre regissører med større respekt for seg selv hadde trolig gått og hengt seg foran å lage denne filmen, for all potensiell styrke, selvrespekt og interessante brodder rundt forferdelige ting i virkeligheten er helt borte fra denne filmen.

Hvorvidt det er Roth og/eller Willis som har et dødsønske karrieremessig, vites ikke, men det er langt opp til respektgrensen etter dette greiene her ass.

Willis karakter verken overbeviser eller gir noen som helst mening i sin dårlig skildrede overgang fra kjernekar til grotesk morder, selv om han skulle være aldri så bitter på det som skjedde med familien. Nok et element Roth elegant hopper over og ikke gidder forsøke å gjøre troverdig, alt for å kunne hoppe rett til den overflatiske actionvolden.

Dette er rett og slett en utdatert type film man skulle tro var borte for lenge siden. Se heller moderne actionmesterverk som John Wick-filmene, om enn bare for å skjønne enda mer om hva som er fælt med Death Wish.